Familievold i senantikken

Trykt i Under Dusken 2 2011.

I vår kultur fremstår familievold som funksjonsløst, meningsløst og dermed også noe primitivt. Senest 15.11 kunne vi lese i Adresseavisen om en mor fra Nord-Trøndelag som hadde slått sine barn og var trukket for retten. I vår kultur er slik oppførsel og oppdragelse uakseptabel. I andre kulturer kan vold innen familien derimot ha funksjon og mening. Også i vår sivilisasjons historie finner vi et slikt syn på visse former for familievold. 10. november hadde jeg gleden av å delta i Forsker Grand Prix på Samfundet. Der presenterte jeg min forskning på familievold i senantikken. Jeg mener kunnskap om familien i Europas tidlige historie kan gi oss økt forståelse om både oss selv, og nåtidige kulturer der slik vold aksepteres. Det som her følger tilsvarer i all hovedsak mine presentasjoner fra den kvelden.

Senantikken, (ca 300-600) er en interessant periode med hensyn til fremveksten av den tidlige, kristne, europeiske familiemodellen. Dette var tiden da det vestlige Europa så smått begynte å ta de første skritt mot en egen kultur, der arven fra den latinske romerske antikken ble blandet med kristendom og dermed også jødisk kultur.

Perioden 1500 år tilbake kan virke fremmed for de fleste, men familie er noe vi alle har et forhold til. For 50-60 år siden hadde vesten et bilde av familien som en trygghetens havn. De fleste familier var antatt å være trygge miljø for enkeltmennesket, som beskyttet mot uroen i den store verden. Også i rettsaken fra Nord-Trøndelag het det fra straffeutmålingen at ”[i] skjerpende retning legger retten vekt på (…) at barna har blitt utsatt for mishandlingen i sitt eget hjem, som skal være et sted for trygghet.” De siste tiårene har vi imidlertid blitt stadig mer bevisste på at familien nettopp kan være en arena for konflikter og vold.

I noen kulturer er familievold styrt av normer og forventninger. I antikken var forventningene og normene om vold i husholdet knyttet til pater familias. Han var familiens overhode og hadde ikke bare rett, men plikt, til å utøve vold mot familiens medlemmer. Pater familias ble vurdert av omverden etter hvor godt han styrte sin familie.

Noen kilder forteller at barna, de slår man bare med åpen hånd. Kvinner fikk imidlertid smake pisken i større grad. Den påførte ikke bare større smerte og skade, men pisking var en ydmykende gest fordi pisken ble knyttet til slaveri. Å bli pisket som slave var altså å bli behandlet som slave.

Så hva kunne provosere så mye at kona måtte piskes? Ett eksempel kan trekkes frem for å illustrere hvordan slik vold må forstås innen den kulturen den finner sted. Kirkefaderen Augustin oppga at én grunn kunne være om kona stirrer for mye ut av vinduet. Den første tanken som slår dere er sikkert (forhåpentligvis) at dette ikke var meningsfullt. Men hva slags betydning hadde dette i Nord-Afrika på 300-tallet, der Augustin levde? Vi vet at på den tiden var det én type kvinner som viste seg frem i vinduer – prostituerte (tenk på de prostituerte i Red-light district i Amsterdam, de viser også frem ”varene” i vinduene).

For øvrig kan det nevnes at 300-tallet sannsynligvis også var en tid da vold mot gifte kvinner generelt, også meningsløs vold, økte. Dette kom av at kristendommen brakte med seg en strengere skilsmisselovgivning. Før vandret kvinner hyppig inn og ut av ekteskap (én kvinne rapporteres å ha hatt over 20 ektemenn), men da Konstantin innførte kristendommen, nedla han en skilsmisselovgivning som gjorde at kvinner bare kunne be om skilsmisse dersom mannen var dranker, drapsmann eller gravplyndrer!

Hva så med barna? Volden mot barna virker mer daglig, men ikke bestandig så voldsom som den konene mottok, selv om vi også hører om pedagoger som ga ungene grisebank. Romerne opplevde også det å slå barna sine som et moralsk dilemma, men ikke fordi det var synd på dem, men fordi det jo bare var slaver som skulle slås, og barna var jo frie. Mens vi ser på unger som skjøre og som vi må være varsomme med, før de blir mer robuste med alderen, mente man i senantikken at barn skulle slås til de er 15 år, skal man slutte å slå dem. Da hadde de nådd den alderen som fritok dem for slag. Men med kristendommen ble det lettere å legitimere bruken av vold i oppfostring. Da fant man bibelsteder som sier at den man elsker, tukter man. Om man ikke slår en sønn, elsker man ham ikke.

Vold mot kvinner og barn ga altså mening i det senromerske husholdet. Men hva kan dette fortelle oss noe om i dag? Barn og barndom er ikke entydige størrelser som er uavhengig av tid og sted. Videre kan spesielt volden mot kvinner i senantikken godt sammenlignes med æresrelatert vold. Det senromerske samfunnet er sammenlignbart med såkalte æreskulturer bl.a. fordi familiestrukturene var veldig like de strukturene som er typiske for æreskulturer. Ekteskapet var i liten grad frivillig, de var patrilokale (dvs. at ekteparet etablerer seg hos mannens slektninger), og kvinner ble også delvis utestengt fra det offentlige rom. Mens skandinavisk kultur preges av en sterk stat som ivaretar enkeltmennesket, preges æreskulturer av en svak stat der familiene i stedet ivaretar individet. Store familier danner kollektiv knyttet sammen av blodsbånd. Blodsbåndet er så viktig at farskap, hvem som er far til barna som fødes inn i kollektivet, får stor betydning. Om kvinner ikke er kyske i en slik kultur så truer det hele samfunnsordenen, og familiene vokter derfor over kvinnenes seksualliv. Hvis seksuelle normer brytes, skader det familiens ære og den eneste måten å gjenopprette den på er om familien selv straffer familiemedlemmet. Når kona sto i vinduet på Augustins tid reflekterte dette over på ektemannen som framsto uten kontroll over kona eller som en hallik.

Slike sammenligninger av samfunn på tvers av tid gir økt forståelse av både de nåtidige og fortidige kulturene.

Følg for øvrig med på NTNUs nettsider for videoklipp fra Forsker Grand Prix med noen godbiter som ikke fikk plass her, og ikke minst vinneren Ida Aglens glimrende forestilling!

Creative Commons-lisens
Familievold i senantikken av Jan Frode Hatlen er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-Ikkekommersiell-IngenBearbeidelse 3.0 Unported Lisens.
Basert på et verk på adresse jfhatlen.wordpress.com.

Reklamer

Ett svar til Familievold i senantikken

  1. Tilbaketråkk: Forsker Grand Prix NTNU 2010 | Jan Frode Hatlen

Kommentarer er stengt.