Hvor politisk er utdanning(kvalitet)?

Akademisk frihet – ikke akademia fritt for styring

Innen akademia finnes det en idé om at universitetene er fristilte fra politikk. «Den frie forskningen» er et ideal, og det knyttes gjerne til undervisningsoppgavene også. I 2006 ble akademisk frihet (og press på denne friheten) utredet av Underdal-utvalget. De pekte på at den ikke er individuell og grenseløs. «Det er ikke tale om et privat privilegium for bestemte personer. Det er heller ikke tale om en ubetinget rett for den enkelte forsker og lærer til å handle helt etter eget forgodtbefinnende.»[1]

Først og fremst handler ikke akademisk frihet om den ansatte i seg selv, men om samfunnets tillit til forskning og utdanning. Forskerforbundets forståelse av begrepet akademisk frihet er derfor nyttig: «… For at forskningen skal være pålitelig, må forskerne være uavhengige av press og interesser som vil påvirke prosessen og resultatene.»[2]

For en vitenskapelig ansatt på et universitet gjelder altså en lovfestet akademisk frihet. Likevel påpekte Underdal-utvalget at det er mindre frihet i underviserrollen:

«Siden undervisning for en stor del skjer innenfor rammen av organiserte studieprogrammer med kollektivt fastlagte kunnskapsmål og planer for hvordan disse målene skal nås, vil lærerrollen innebære flere begrensninger i den enkeltes rett til selv å bestemme innhold, progresjon og vurderingsform, og legge føringer for valg av pedagogisk metode.»[3]

Forskning politiseres på ulike måter, kanskje tydeligst gjennom tematiske satsninger (for eksempel på migrasjon eller klimaspørsmål). Siden penger styrer aktivitet vil slike midler skape mer forskning innen ønskede tema enn om pengene var fraværende, selv om det også ligger akademisk frihet i bunnen ved slike satsninger (valg av materiale og metode, for eksempel).

Utdanning har vært politikk lenge

Utdanning har vært mer politisk i alle tider. Det er ingen tilfeldighet at skolen og nasjonalstaten vokste frem samtidig. Ole Vig (1824-1857) så for eksempel på skolen som et sentralt statlig verktøy, som en «Kirke og Statsindretning.»[4] Dette viser jo litt av hvor gammelt det politiske utdanningslandskapet er. Likevel er nok lett å overse hvor politisk utdanningsbildet er i dag. Én side av saken er at representative demokratiske prosesser styrer mye av dagutviklingen. Nasjonale fagråd fungerer på en slik måte og preger utviklingen av hva som regnes som gode faglige praksiser.

Likevel er det en langt mer sentralstyrt og europeiske politisk prosess som styrer hva som regnes som kvalitativt god utdanning. Utdanning har på mange måter blitt «black boxed,» fordi hvordan man ser sammenhengen mellom undervisning og læring er så klart definert – men samtidig i liten grad stilt spørsmålstegn ved.

Begrepet om svarte bokser, eller «black box», stammer fra Bruno Latour som viste til kybernetikere som forenklet stoff. Når et sett med koder ble for komplekst satte de en firkant rundt det de ikke trengt å kjenne detaljene om. Det som er innen firkanten kunne de ta for gitt og det eneste de trengte å vite var input og output. «(…) no matter how controversial their history, how complex their inner workings, how large the commercial or academic networks that hold them in place, only their input and output count.»[5] Jeg mener denne definisjonen passer godt til utdanningslandskapet.

Bloom og Biggs

Det tydeligste eksempelet på dette finner vi kanskje i hvordan Blooms taksonomi preger det europeiske kvalifikasjonsrammeverket. Benjamin Bloom var en amerikansk utdanningspsykolog som har hatt enorm innflytelse på hvordan vi driver med utdanning. Dette klassifiseringssystemet for læring ser slik ut: 1) Å huske stoff, 2) å forstå stoff, 3) å anvende stoff, 4) å analysere stoff 5) å evaluere stoff , 6) å skape stoff.[6]

I en revisjon av taksonomien ble læringsmål knyttet til fire kunnskapsdimensjoner.

  • Kunnskapsmål innen det kognitive området
  • Ferdighetsmål (handling, prosedyre, utøvelse)
  • Holdningsmål (følelser, innstillinger, verdier)
  • Metakognitive mål (kunnskap om egen tenkning og læring).[7]

Som Roar Pettersen påpeker har de to første målgruppene i den reviderte versjonen videreført i Kvalifikasjonsrammeverket.[8] Det norske kvalifikasjonsrammeverket er en videreføring av EUs rammeverk.

«Kvalifikasjonsrammeverket er tilpasset det overordnede europeiske kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning. Det er også tilpasset rammeverket til EUs kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (EQF).»[9]

Mens læringsutbyttebeskrivelsene i Kvalifikasjonsrammeverket er knyttet til kunnskapsmål og ferdighetsmål i den reviderte taksonomien til Bloom, er hele taksonomien synlig i karakterbeskrivelsene.[10]

I det meste av Europa er rammeverket innført og studenters læring måles altså ut i fra Benjamin Blooms synspunkt på måling av læring. Det er naturligvis mye forskning som ligger bak og støtter Blooms synspunkter, men siden Kvalifikasjonsrammeverket er innført ovenfra på europeisk toppnivå, er dette en utpreget politisk prosess. Bare så det er sagt – jeg er ikke uenig i at Blooms taksonomi er god og at dagens utdanningskvalitetsregime er godt, men det er påfallende hvor sterk tro Vesten har hatt til hans teorier når de preger utdanningspolitikken i så mange land.

Blooms taksonomi er jo ikke det eneste eksempelet. For å skape læringsprosesser som kan måles på en slik måte har nettopp målene fått en egen plass i oppbyggingen av studier. Dette henger særlig sammen med svenske studier på 1970-tallet av betydningen av å lese for å forstå (altså jobbe på et dypere kognitivt nivå), fremfor på et overfladisk nivå. Dette inspirerte bl.a. John Biggs, som sammen med Bloom er kanskje den mest innflytelsesrike forskeren på dagens utdanningssystem. Biggs har vist at man bør begynne med et læringsmål som er en aktivitet, deretter kan man bygge opp studiet slik at det er tilpasset det målet. «In constructive alignment, we start with the outcomes we intend students to learn, and align teaching and assessment to those outcomes.»[11]

Innen det paradigmet vi står i (eller er på vei mot) defineres god undervisning som en tilrettelegging av gode læringsprosesser. Læring er en funksjon av studentens læringsaktiviteter, og de aktivitetene er et resultat av interaksjon mellom underviser, student og omgivelser. Når vi legger så mye ressurser på endringer fra forelesning til studentaktiv læring så bygger det i stor grad på den forskningen Biggs satte i gang på 1980-tallet.

To av de mest sentrale brikkene i dagens utdannings(kvalitets)paradigme, som benyttes i nærmere 40 land og sikker på millioner av studenter, kan altså knyttes svært sterkt til disse to – Bloom og Biggs – og deres forskningsresultater har medført en politisk innføring av ett system i disse landene.

Bare for å gjenta det – jeg er ikke i mot dette, tvert i mot så støtter jeg det. På et av emnene jeg har undervist på har mitt institutt gått fra 27 % stryk til 6 % stryk etter en slik endring. Som historiker er det imidlertid interessant å se sammenhengene her, og det er sikkert flere. Jeg ser for meg at EUs historie på 90-tallet også har hatt en innvirkning (Biggs er fra Tasmania selv, men systemet har blitt svært så europeisk). Til tross for min positive opplevelse av systemet og en sterk lojalitet til det, må jeg likevel innrømme at ingen paradigmer har vært endelige til nå, sikkert ikke dette heller.

[1] NOU 2006 (19): 12.

[2]https://www.forskerforbundet.no/Documents/skriftserien/2017-1_Akademisk_frihet.pdf

[3] NOU 2006 (19) 15.

[4] Ole Vig, «Folkeskolernes væsen, øjemed og undervisningsfag» i Ole vig: Skrifter i utval II, Bergen 1924: 210.

[5] Bruno Latour, Science in Action, Cambridge, Mass. 1987: 2-3.

[6]https://cft.vanderbilt.edu/guides-sub-pages/blooms-taxonomy/

[7] Roar Pettersen, Problembasert læring for studenter og lærere. Introduksjon til PBL og studentaktive læringsformer, 3. utg. Oslo 2017: 74-75.

[8] Pettersen 2017: 75.

[9]https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/nasjonalt-kvalifikasjonsrammeverk/id564809/

[10] De generelle nasjonale ligger på UHRs nettsider: http://www.uhr.no/utdanning/karakterpanel_1%20

[11]http://www.johnbiggs.com.au/academic/constructive-alignment/

Reklamer

Om Jan Frode Hatlen

Førsteamanuensis i historie ved Institutt for historiske studier, NTNU.
Dette innlegget ble publisert i Læring, Ukategorisert, Utdanning og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s