Hvordan håndtere»Fake News» med historisk kildekritikk

«Fake News» har blitt et uttrykk for å få overskrifter (som jeg gjør her), som raskt får lesere (slike som deg). Som Dagbladets Geir Ramnefjell påpekte i januar, så har begrepet mistet all betydning. Uttrykket ble først brukt om artikler som utga seg for å være nyheter, men som i realiteten var forfalskede rapporter med forfalskede utsagn og faktafeil. Etter hvert har det imidlertid utviklet seg til et begrep anvendt i politisk skittkasting, der man avfeier motpartens argumenter som bare «fake.»

Strengt talt er det «post-truth»som jeg har nevnt i en kronikk tidligere i år, Oxford Dictionary sitt valg av årets nyord 2016, og at objektive fakta spiller en mindre rolle i formingen av folks oppfatning enn deres følelser av hva som er rett. Å følge amerikansk politikk innebærer nå å følge diskusjoner om alternative fakta, krangler om fakta, krangler om man kranglet om fakta og så videre. Samtidig så flommer internett fremdeles over av betalt innhold og falske nyheter.

For et par uker siden besøkte jeg og mine kolleger, Lars August Fodstad og Andreas Krokan, Stanford History Education Group (SHEG). I en studie SHEG gjennomførte med 200 studenter i 2016 viste at 80 % av studentene ikke gjenkjente betalt innhold på nett, selv om det sto at det var betalt. En undersøkelse av norske medieforskere viste at voksne nordmenn også sliter med å skille mellom betalt og redaksjonelt innhold.  Dette er et stort problem fordi stadig mer politisk og kommersielt innhold forkles som nyheter. Det er stor grunn til å anta at medier i årets valgkamp i Norge vil inneholde reklame for politiske parti som presenteres som mediereportasjer. Samtidig så blir det lettere å gjøre kunder ukritiske dersom produkter selges som «nyheter.»

Denne situasjonen er bakgrunnen for Wineburgs argument, fremlagt lenge før presidentvalgkampen i 2016, at historisk tenkning ikke handler om historie.  Wineburgs poeng er altså ikke knyttet til valgkampen, selv om «Birther»-bevegelsen som Trump har støttet har vært et viktig eksempel for Wineburg. Wineburg og McGrew har utviklet undervisningsopplegg for skolen der hensikten er å lære elever å undersøke troverdigheten til nettsider og tekster de møter. Som Wineburg skriver

Our materials have nothing to do with preparing students to be historians. If our curriculum has any pretense of career preparation, it is for the vocation of citizen.[1]

I dagens utdanningsspråk er dette en literacy-kompetanse. I Ludvigsen-utvalget forstås literacy som en kompetanse til å lese, skrive og kommunisere muntlig i spesifikke kontekster  – med en kritisk refleksjon. Det finnes mange definisjoner på historisk literacy, de fleste formulert av miljøer i USA og Australia. Hovedpoenget er naturligvis at det er en kompetanse til å lese og skrive historiske tekster. Men for Wineburg og Abby Reismann er hovedpoenget de verktøy en elev, student og borger må ha forå gjøre nettopp dette. Kjernekompetansen i dette bildet er «sourcing,» det å lete etter opphavet til kilden, til utsagn osv. Å lese på denne måten er langt mer enn en lesestrategi:

Yet to label sourcing a “strategy”—even a disciplinary one—belies its radicalism. Sourcing is a weltanschauung, an entire way of apprehending the world.[2]

 Slik jeg ser det er dette altså et terskelbegrep, som jeg har nevnt tidligere i beskrivelser av egne undervisningsopplegg.

For historikere i Europa gir mye mening å dra veksler på den tyske og danske tradisjonen av kildekritikk fra Leopold von Ranke og danske Kristian Erslev. Mens Ranke var opptatt av troverdigheten til kilder ut i fra tidsmessig nærhet, skilte Erslev mellom levninger og beretninger.

De teknikker som SHEG peker på er altså godt formulerte og gode beskrivelser av leseprosesser som historikere kjenner. Samtidig er det liten tvil om at denne kildekritiske kompetansen også er utpreget taus kunnskap hos historikere. I tillegg til å undersøke opphav (sourcing), peker SHEG på konteksten til kilder (context), hvordan de passer sammen med annen informasjon (corroboration) og nærlesing av tekst.

Det har kommet en del nettsider for å lære barn å lese kritisk, og en metode er TONE. The Guardian har også skrevet en lignende oppskrift. Men et viktig poeng for historikeren, som SHEG også påpeker, er vekten de legger på å gå utenfor teksten. TONE handler om lesing av den enkelte teksten – men historikeren vil undersøke andre kilder, undersøke hva slags informasjon man kan finne om forfatteren og så videre. Historikeren er ikke tilfreds bare med en kritisk lesning av én kilde, av den enkelte nyhetsartikkelen.

Det blir derfor viktig å lære barn, ungdommer – og voksne – å bruke faner i nettleseren, til å undersøke forfatteren nærmere, hvem eier nettsider (ved å f.eks. bruke www.whois.net) og se hva andre medier melder om samme eller lignende saker.

Når dette er gjort, kan nærlesningen av teksten begynne. I skolen kan man da gjerne følge IREAD-metoden som brukes i amerikanske skoler som anvender literacy-pensum. Her følger eleven fem perspektiver og leser teksten fem ganger ut i fra hvert perspektiv slik:

    • I – Identify the author’s arguments in response to the historical question
    • R – Read each paragraph
    • E – Examine the author’s reliability
    • A – Assess the influence of context
    • D – Determine the quality of the author’s facts and examples [3]
Sannsynligvis er dette en lesekompetanse som har vært lite prioritert eller kjent i den norske skolen. Oppgavene til SHEG er gratis for nedlasting og kan varmt anbefales, men det kan også være nødvendig å gjøre noe tilsvarende for norsk skole, norske nyheter og norske elever. Om noen lærere skulle lese dette og kunne tenke seg å bidra i et slikt arbeid er det flott om de tar kontakt med meg.

[1] Sam Wineburg, Why historical thinking is not about history, Keynote address AASLH 2015, tekst: purl.stanford.edu/yy383km0067, s. 16.
[2]  Sam Wineburg og Abby Reismann, «Disciplinary Literacy in History: A Toolkit for Digital Citizenship», Journal of Adolescent & Adult Literacy 58(8) May 2015, s. 636.
[3] Monte-Sano, Chauncey De La Paz, Susan, Felton, Mark (2014). Reading, Thinking, and Writing About History: Teaching Argument Writing to Diverse Learners in the Common Core Classroom, Grades 6-12 (Common Core State Standards for Literacy), Teachers College Press, kapittel 2.

Reklamer

Om Jan Frode Hatlen

Førsteamanuensis i historie ved Institutt for historiske studier, NTNU.
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s