Historiebruk under Brexit

Brexit-sjokket har endelig begynt å gi seg, selv om det åpenbart er tidlig å snakke om tilgivelse i politiske kretser i Storbritannia. For å vise hvordan begreper fra historiebruksfeltet kan kaste lys på begivenheter skal jeg her komme med noen påstander om hvilken funksjon historien ser ut til å ha hatt i forkant av folkeavstemmingen 23. juni i år. Først og fremst vil jeg vise hvordan den ene fløyen i en klart todelt politisk drakamp mobiliserte rundt en historiebevissthet der tilhørigheten til Det britiske imperiet var sentralt.

Mange forklaringer har blitt gitt for resultatet og jeg mener ikke Leave-kampanjens historiebruk er en bedre forklaring, kun et supplement. Jeg skal primært bruke «Leave»-fløyens (de som ville melde Storbritannia ut) historiebruk som eksempel, men det er også mulig å gjøre det samme om «Remain»-fløyens. Siden dette innlegget er primært rettet mot studenter på emnet EXFAC0015 Historien i samfunnet (og basert på en forelesning i emnet) holder jeg meg til begrepene forestilling/fortelling, historiebevissthet og identitet, men det er helt klart mulig å gjøre en bredere analyse, ikke minst med myte-begrepet (men vi har ikke kommet helt dit enda).

Bakgrunn: Storbritannia ut av EU

Bakteppet er altså folkeavstemmingen 23. juni 2016 i Storbritannia der et knapt flertall stemte for at de skal trekke seg ut av EU. Valgdeltakelsen var relativt god for Storbritannia å regne, med 72 % oppmøte. Av disse stemte 51,9 % for at de vil forlate EU («Leave»), mens 48,1 % stemte for at de vil bli i EU («Remain»). Fordelingen av stemmene sier en del om den kløften som ser ut til å ha vokst frem i Storbritannia. For det første er den en geografisk variasjon der de mest urbane områdene i England og Wales hadde flertall for «Remain», mens distriktene i England og Wales hadde flertall for «Leave.» I Skottland og Nord-Irland var det flertall for «Remain.»

I tillegg til dette geografiske skillet er det spesielt to forhold som har delt befolkningen: alder og utdanning. Det tenderer mot en grov forenkling å si at de som stemte for «Leave» var eldre og med lav utdanning, men svært grovt sett stemmer den beskrivelsen. Det er i det minste tydelig at det var et klart flertall for «Remain» blant de yngste og at arbeiderklassen med liten utdannelse hadde et flertall for «Leave.» Denne ofte delte grafen viser aldersfordelingen.

age-vote-bbc

Under valgkampen var det spesielt økonomi og innvandring som var de store temaene, der det sistnevnte tok mye av oppmerksomheten. Nå finnes det jo åpenbart problematiske sider ved EU, og saklige argumenter for Brexit, men enhver valgkamp vil legge stor vekt på  å vekke følelser, engasjement og å skape en tilhørighet for sine velgere hos sin fløy. Det er ikke uten grunn, det finnes forskning som viser at følelser er viktigere enn saker for hvordan du bruker stemmeseddelen din. Siden verdier, identitet og også fordommer har en så viktig plass i beslutningsprosessene til velgerne blir det interessant å se for seg at historiesyn, og bruken av oppfatninger om fortiden, kan ha påvirket utfallet av valget i juni. Hvilken funksjon hadde historien for «Leave»-stemmene og hvilken historiebevissthet som har dominert i denne fløyen?

Historiebruk som redskap og orientering

Det vi taler om i denne sammenhengen er en instrumentell historiebruk, som redskap for en politisk elite. Samtidig fremstår resepsjonen av denne historiebruken som en orienterende historiebruk (se Stugu 2008: 14-16). I denne historiebruken er historien gåtefull og poetisk, som May-Brith Ohman Nielsen har uttrykt det. Den handler da om de store spørsmålene i livet, om fellesskap, myter, identitet, trygghet, trøst og gjenkjennelse (Ohman Nielsen 2004: 215). Fra et aktørperspektiv er det mer som taler for å kategorisere dette som politisk-pedagogisk historiebruk, men som så ofte med Karlssons typologi er det mulig å plassere den historiebruken jeg skisserer nedenfor i flere av hans kategorier.

Det viktigste begrepet for å forstå hvordan de to politiske fløyene tenderer til å ha ulikt historiesyn er historiebevissthetsbegrepet. Begrepet er knyttet til Karl-Ernst Jeismanns som i 1979 definerte det på en måte som didaktikere I ettertiden har jobbet (og bearbeidet) med. I Norden er det spesielt Bernard Eric Jensen som har utviklet det. Historiebevissthet handler om å ha en livsorientering og forståelse av seg selv som en del av en historisk prosess. Vi er skapt av historien, men samtidig er vi alle historieskapende (Ohman Nielsen 2004: 216).

Basert hovedsakelig på nyheter og uttalelser fra «Leave»-siden (se samlet liste nederst) skal jeg trekke frem hvilke forestillinger fløyen ser ut til å dele om historien, hvilke fortellinger og hvilken historiebevissthet som kommer til uttrykk, hvilken type historiebevissthet dette er og hva dette sier om den identiteten fløyen ser ut til å ha delt.

«Leave»-kampanjens forestillinger

Sentralt i «Leave»-kampanjens retorikk står forestillingen om at «vanlige folk» (the small man) er blitt skviset av etablissementet. Britene har mistet kontrollen over eget land, beslutningene tas i Brüssel og landet har nådd et «breaking point» med hensyn til innvandring. Storbritannia har hatt en arbeidsinnvandring siden 1970-tallet, men det er ikke til å stikke under stol at det store skillet kom etter EUs utvidelse i 2004 som har ført mer enn tre millioner arbeidstakere fra de nye EU-landene inn til Storbritannia, noe som har lagt et særlig press på skole- og helsesektoren.

bp-at-the-g

Nigel Farage

Valgkampen begynte da også midt i den store flyktningekrisen, noe som ga «Leave»-siden et momentum. Det ble lett å spille på en idé om at grensene flommet over og at grensene måtte stenges. Det tillot selvfølgelig ikke EU. En relativt klart forestilling som kommer frem i ulike sammenhenger er at Brüssel overkjører medlemslandene.

Fortellingen om fordums makt

Når britene sto ovenfor et potensielt stort veiskille og alle følelser skulle ordnes, tydde de naturligvis til ulike fortellinger om tingenes tilstand. De mentale forestillingene om fortiden følger som kjent en narrativ grunnstruktur (Stugu 2008: 17). Om fortellingene er sanne er ikke nødvendigvis avgjørende for å forstå fortelleren, men derimot hvordan den konstrueres, hvordan fortelleren opplever den som meningsfull og hvordan fortelleren plasserer seg selv i fortellingen (Stugu 2008: 18).

En sentral fortelling fra «Leave»-fløyen er det britiske «forfallet» etter andre verdenskrig. Det kommer særlig uttrykk gjennom debatten om historieunde

michael-gove

Michael Gove

rvisning i britiske skoler. En av «Leave»-sidens kjente ansikter er Michael Gove, som var utdanningsminister 2010-2014. Gove ønsket å redusere humanioras plass i utdanningen og historiefaget skulle reduseres til de store viktige spørsmålene (les: politisk historie).Historien til de koloniserte skulle ut og britisk kolonihistorie skulle ikke lenger preges av skyldfølelse, slik Gove så det.

Dette bildet av en romantisering av fortiden er ikke utelukkende Goves syn. I en spørreundersøkelse januar 2016 (se litteraturen nederst) var det et flertall blant de spurte for at de var stolte av det britiske imperiet. Mens mange vil påpeke at Det britiske imperium var grunnlagt på rasisme, slavehandel, undertrykkelse og vold, har bl.a. David Cameron valgt å påpeke at man burde ikke unnskylde imperiet, men hylle det.

Det er kanskje spesielt i denne fortellingen vi ser bakgrunnen for alderforskjellene i stemmene på valgdagen. Generasjonen som vokste opp frem til 1960-årene vokste opp med et historiefag som nettopp vektla en slik hyllest av imperiet. Britiske lærebøker helt frem til 60-årene tok f.eks. for seg koloniene – som kolonier, altså. Dette kartet hang på skolene på spinkamme tiden og viste hvilke deler som «tilhørte» Storbritannia.

Det er derfor kanskje ikke så rart å se hva vanlige briter har sagt om sin fortid tidligere. En ung jente intervjuet av en forsker i 1979 sa f.eks. at “once we owned the whole world, but now we’ve only got a little piece. I think there are too many coloureds in our country”.

I lærebøker i bruk frem til 1960-tallet  sto det også bl.a. at “under the guidance of Europeans, Africa is steadily being opened up… doctors and scientists are working to improve the health of the Africans, missionaries and teachers are educating the people… the Europeans have brought civilisation to the Africans to the peoples of Africa, …whose standards of living have been raised by their contact with white people” (Stembridge. 1956:347; dette er også hentet fra nyhetsartiklene nedenfor).

Det er ikke meningen å svartmale hele «Leave»-fløyen som kunnskapsløs og fremmedfiendtlig, men det er heller ikke uten grunnlag. For eksempel har det blitt påpekt at ”Leave voters [are] generally much more hostile to concepts such as multiculturalism, social liberalism, feminism and environmentalism.” «Leave»-velgerne hadde også lavere utdannelse og mye tyder på at de har følt seg fremmedgjort av en globalisert, teknologisk, korporativ verden. Identiteten deres peker på en etnisk-romantisk statsborgerlig tilhørighet som primært engelsk eller britisk (og det var de engelske områdene som stemte «Leave»). Dette kan vi også se i en uttalelse fra Nigel Farage, tidligere UKIP-leder (UK Independence Party): «I believe in a Britain that has confidence, stands proud, projects a national identity based on our Judaeo-Christian heritage, and our tremendous natural resources.» Farage har også brukt slagordet «making Britain great again.» Mye peker altså på at en stor del av Englands befolkning romantiserer den tiden da verden underla seg deres vilje.

Historiebruk, historiebevissthet og identitet under Brexit

Bernard Eric Jensen har som kjent påpekt at en historiebevissthet kan ha tre funksjoner: en minnefunksjon som vektlegger fortiden, en diagnostiserende som vektlegger nåtiden og en «anticiperende» som vektlegger fremtiden. «Leave»-fløyens historiebevissthet passer forsåvidt alle, men vektlegger fortiden og dermed minnefunksjonen mest. Denne fløyen ser seg selv som en del av en lang linje stolte briter som en gang hersket over verden og lengter tilbake. De ser sine problemer i nåtiden som et avvik fra kursen de holdt da de hersket over havene og store deler av verden, og var «independent, «et avvik fra det briter tidligere har omtalt som «splendid isolation.» Samtidig er historiebevisstheten også anticiperende, med en forventning om en ny vår for britisk dominans nå som de skal øke sitt selvstyre.

Dette er på ingen måte ment som en forklaring på Brexit, men det er en forklaring på hvilke faktorer som kan ha spilt inn for å føle samhørighet i den fløyen som stemte «Leave.» Dette viser også hvordan velgere og politikere kan bruke historien til å skape en orden i kompliserte saker, og til vekke følelser og tilhørighet. Nå lot jeg mytene ligge i denne omgangen, men disse har også hatt en innflytelse på denne politiske fløyens verdenssyn.

Motsatt fløy har også sine fortellinger, men disse har også jeg latt ligge denne gang. De yngre og mer utdannede, oppvokst i et multikulturelt samfunn og med en uttalt følelse av å være europeere har nok kanskje en historiebevissthet som vektlegger den anticiperende funksjonen mer, og deler nok i mindre grad oppfattelsen om statsborgerskap som noe etnisk-romantisk.

Hovedpoenget i dette innlegget har imidlertid ikke vært å gi et utfyllende svar på Brexit, men å vise hvordan man kan forstå samfunn bedre gjennom å analysere dets historiebruk, her eksemplifisert gjennom begrepene forestilling, fortelling, historiebevissthet og identitet.

Litteratur:

May-Brith Ohman Nielsen, «Historiebevissthet og erindringsspor. Undervisnings- og forskningserfaringer fra arbeid med begrepsrelasjoner i historieutdanning og praksisveiledning,» i Sirkka Ahonen, Poulsen, Stugu, Thorkelsson og Zander: Hvor går historiedidaktikken, Trondheim 2004: 211-228.

Ola Svein Stugu, Historie i bruk, Oslo 2008.

 

Nettsider/nettaviser:

http://www.electoralcommission.org.uk/find-information-by-subject/elections-and-referendums/upcoming-elections-and-referendums/eu-referendum/electorate-and-count-information

http://www.newstatesman.com/politics/staggers/2016/05/brexit-has-its-roots-british-empire-so-how-do-we-explain-it-young

http://www.cnbc.com/2016/06/24/brexit-how-did-this-just-happen.html

http://www.bt.no/nyheter/brif/Hvordan-kunne-Brexit-skje-570b.html

https://www.theguardian.com/commentisfree/2010/jun/10/british-empire-michael-gove-history-teaching

http://www.independent.co.uk/voices/comment/pay-attention-michael-gove-this-is-the-british-history-we-really-need-to-learn-about-8488860.html

http://www.independent.co.uk/news/uk/politics/british-people-are-proud-of-colonialism-and-the-british-empire-poll-finds-a6821206.html

http://www.telegraph.co.uk/news/politics/nigel-farage/11406632/My-appeal-to-Britons-believe-in-Britain.html

http://www.independent.co.uk/voices/brexit-eu-referendum-why-did-people-vote-leave-immigration-nhs-a7104071.html

https://www.theguardian.com/culture/2016/apr/17/neil-macgregor-britain-germany-humboldt-forum-berlin

http://www.nytimes.com/2016/06/26/opinion/tony-blair-brexits-stunning-coup.html?_r=1

Reklamer

Om Jan Frode Hatlen

Førsteamanuensis i historie ved Institutt for historiske studier, NTNU.
Dette innlegget ble publisert i Historie, Historiebruk. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Historiebruk under Brexit

  1. Tilbaketråkk: Historiefaget og institusjoner – Carthago delenda est

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s