Obligatorisk aksjonsforskning fra undervisere kan endre all universitetsundervisning

Jeg pleier ikke å skrive så mye om hvilke beslutninger og grep sektoren og universitetsledere bør ta, men tenkte jeg skulle gjøre et unntak. Mitt noe radikale forslag er at førsteamanuensiser og professorer må gjennomføre aksjonsforskning på egen undervisning før de kan få forskningstermin.  På samme møte bør nytilsatte gjøre det samme i sitt første undervisningsår som en del av sin prøvetid. Aksjonsforskning blir stadig viktigere i skolesektoren, men der mangler lederne de incentivene som ihvertfall store universitet disponerer.

Hva er aksjonsforskning og dens utbredelse?

Aksjonsforskning kan forstås som forskning på egne praksiser for å øke forståelse . En slik form for forskning er primært utbredt innen skolesektoren (og til dels høyere utdanning) og innen næringsliv.

Aksjonsforskning er en form for undersøking utøvd av en praktiker for å utforske og evaluere ens egen praksis.[1]  Målet er altså ikke å stille generelle spørsmål, men å stille spørsmål som skal bidra til at forskningsaktøren kan utvikle og endre praksis gjennom sine undersøkelser. [2] Aksjonsforskning innen utdanning er særlig knyttet til læring, og et overordnet mål med forskning er å forbedre ens egen og andres læring. Feltet er stort og aksjonsforskning har nå en lang fartstid innen pedagogikkfaget, skolesektoren og deler av lærerutdanningen. [3]

Hvorfor aksjonsforskning i akademia?

Disiplinforskere innen språk, samfunnsfag, realfag, humaniora og teknologifag – alle fag – deler det karaktertrekket at de vektlegger metodiske undersøkelser og deling av funn i sitt faglige virke som forskere. Likevel agerer de oftest (men ikke alltid) med et annet utgangspunkt som undervisere: de følger i sine foreleseres fotspor, de tar utgangspunkt i hva de tror, ikke det de vet, og de deler i veldig liten grad sine funn. Undervisning oppfattes av mange nærmest som en privatsak og spørsmål om ens undervisning kan nærmest oppfattes som et angrep på deres faglige integritet.

Noen undervisere kan kanskje først frykte at å forske på undervisning gjør dem til pedagoger og at de må studere pedagogikk først.[4] Slik er det naturligvis ikke, selv om det ligger i forskningens natur at en undersøkelse krever opplesing på et nytt felt. Poenget med aksjonsforskningen er imidlertid at den gir stor frihet til å utforske egne ideer og erfaringer, til å gjøre egne valg og til å videreutvikle egen praksis.[5] For de involverte i praksisfeltet er det avgjørende at aksjonsforskningen skal bidra til faktisk endring. Som Jean McNiff skriver:

Its [actions research] operations demand changes. Action research means ACTION, both of the system under consideration, and of the people involved in that system.[6]

Betydningen dette burde ha for studentenes læring på universitetene kommer tydelig fram i Lin. S. Nortons bok om aksjonsforskning for universitetsansatte. Hun peker på at denne refleksjonspraksisen er knyttet til en pågående profesjonell utvikling, og setter akademikere i stand til å ta eierskap over egen utvikling som undervisere. Aksjonsforskning stimulerer bl.a. til

    • å ta eierskap i endringer som må gjøres i undervisningen
    • samarbeid
    • å investere tid i problemløsning knyttet til undervisning
    • å gi underviserne en stemme om undervisning
    • utvikle metoder for å forbedre studenters læring
    • å artikulere deres kunnskap om læring og undervisning.[7]

Relevante spørsmål for aksjonslæring

En som forsker på egen praksis vil ikke stille generelle spørsmål, som «hva er sammenhengen mellom interesse og eksamensresultat», men «hvordan kan jeg skape større interesse for faget?»[8] Poenget med skillet er at refleksjonene som skal gjøres og testes ut skal handle om ens praksiser (inkludert studentenes praksiser) og skal munne ut i faktiske grep og endringer i de praksisene – kort sagt, svært godt begrunnede forbedringer i undervisningen. Spørsmålsstillingen vil derfor typisk være «hvordan kan jeg» – heller enn «hvem, hva, hvor mange osv.» Noen relevante tema kan være «hvordan kan jeg få studenter til å bruke mer tid på studiene», «hvordan kan jeg bidra til at studenter leser mer fag utenom pensum», «hvordan kan jeg støtte studentene i deres utvikling av kritisk lesning?»

Disse spørsmålene viser at dette er en viktig forskning av og for utøvere – ikke observatører utenfra. Dette er altså forskning som skal utvikle underviseren og må ikke forveksles med en pedagog som forsker på andre som underviser.

Pålagt aksjonsforskning?

Akademisk frihet innebærer at institusjonene ikke kan pålegge ansatte hva de skal forske på, men jeg anser aksjonsforskning som en del av ens utvikling som underviser – som tross alt er en like stor del av stillingen som førsteamanuensis og professor som forskning.  Jeg synes det er positivt at NTNU og UiT har hatt et utvalg som har levert forslag for merittering av undervisning, slik at undervisning kan få høyere status. Jeg tror imidlertid bildet av hvordan studenter undervises vil endre seg for sakte med en slik incentiv-ordning. May Britt Posthold gjennomførte et post.doc. prosjekt rett etter innføringen av kvalitetsreformen, og den situasjonsbeskrivelsen hun ga av den «gamle» undervisning som da skal endres er omtrent den samme som man kunne ha gitt i dag.[9]

Hvordan det er andre steder vet jeg ikke så mye om, men ved mitt fakultet er ikke utdanningsutvikling med i noen vurdering av tildeling av forskningstermin (selv om det ryktes at «undervisningstermin» kanskje også kommer). Både opptjening og kritering for tildeling handler primært om forskningsaktivitet, og til dels administrasjon og formidling. Konsekvensen av en slik politikk er at man lar ansatte ha to roller – en som forsker og en som underviser, framfor å skape én rolle som akademiker, der forskning inngår også i undervisningspraksisene. En slik politikk ville stimulert til at man ikke snur bunken, men analyserer den og potensielt hiver den ut av vinduet. Aksjonsforskning gir endring, og dette er noe sektoren har behov for når det kommer undervisning.

Jeg har det siste året gjennomført et lignende prosjekt og læringsutbyttet har vært enormt. Samtidig har det vært tidkrevende og jeg har vært avhengig av støtte fra NTNU til noe frikjøp for å få det til. Aksjonsforskning er med andre ord ikke noe man kan gjøre hvert år. Mitt forslag er derfor at dette kunne ha vært en del av de ansattes syklus. Nå ligger det an til at man kan søke om forskningstermin hvert fjerde år (der man tar utenlandsopphold året etter, om jeg forstår det korrekt).

Mitt forslag er at man søker om midler til aksjonsforskning etter tre år, om man kan vise til resultater året etter (primært gjennom dokumentasjon – en artikkel e.l.), så kan man søke forskningstermin. Et lignende, men kanskje mindre arbeid kan kreves av nytilsatte i første undervisningsår. Når man vender tilbake fra det store utland har man da også et omfattende evalueringsarbeid med dokumentasjon fra forrige gang man underviste, som igjen har en handlingsplan. Dette vil selvfølgelig kreve tid, penger og innsats – men jeg tror norske universiteter vil styrke seg gjennom et slikt arbeid og de store vinnerne vil bli en kvart million studenter som vil få bedre og bedre undervisning. En bieffekt er at man som underviser får ny inspirasjon og ny viten om egne praksiser. Ikke dumt det heller.

Noter

[1] Jean McNiff & Jack Whitehead, All You Need to Know About Action Research, London 2006: 7.

[2] McNiff & Whitehead 2006: 14-15.

[3] Hovedmiljøet har nok vært ved Universitetet i Tromsø (Norges arktiske universitet, skal man vel legge til) med professor Tom Tiller, mens ved NTNU har professor May Britt Postholm også drevet med denne typen forskning i godt over et tiår – begge er professorer i pedagogikk (om forskningstradisjonen, se Norton 2009: 50-53). Noen titler å merke seg er Tom Tiller (red.), Aksjonsforskning i skole og utdanning, Oslo 2004; Tom Tiller, Aksjonslæring – forskende partnerskap i skolen: motoren i det nye læringsløftet, Oslo 2006; May Britt Postholm, Innovasjonsforskning. Igangsetting og forskning på aktiviteter i universitetsklasserommet, Trondheim 2004; May Britt Postholm (red.), Forsk med! Lærere og forskere i læringsarbeid, Oslo 2007; May Britt Posthold & Torill Moen, Forsknings- og utviklingsarbeid i skolen. En metodebok for lærere, studenter og forskere, Oslo 2009.

[4] Det er ikke til å stikke under stol at pedagogikkfaget ikke har en stor status blant andre disipliner (svært ufortjent etter min mening), noe som er dokumentert ihvertfall i England, se Lin S. Norton, Action research in teaching and learning. A practical guide to conducting pedagogical research in universities, London 2009: 40-41.

[5] McNiff & Whitehead 2006: 8.

[6] Jean McNiff, Action Research: principles and practice, London 1988: 3.

[7] Norton 2009: 23-24; 59-60.

[8] Se McNiff & Whitehead 2006:8.

[9] Postholm 2004, se note 3.

Reklamer

Om Jan Frode Hatlen

Førsteamanuensis i historie ved Institutt for historiske studier, NTNU.
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s