Hva mener vi egentlig med «historiedidaktikk»?

Begrepet historiedidaktikk kan fremstå forvirrende fordi det finnes ulike anvendelser av begrepet med noe ulik retning. Kort sagt kan vi si at det er to forståelser av begrepet – en snever og en bred forståelse.

I den snevre forståelsen vektlegges didaktikkbegrepet i tradisjonell forstand. Her taler vi altså om didaktikk som en del av det pedagogiske feltet, altså undervisingslære. Også dette feltet er svært stort og handler ikke bare om metodikk, men også om dannelse, hva og hvorfor noe skal læres. Likevel, for historiefagets fagspesifikke didaktikk har det altså vært tale om historieundervisning, historieundervisningsteori, historiesyn, kildeanalyser osv. Denne delen av historiedidaktikken er på ingen måte død. Den lever i beste velgående som en del læreres praksiser, som den av lærerutdannelsen og historiedidaktikernes forskning, undervisning og formidling. For de som studerer til å bli lærer er Erik Lund en forfatter de må forholde seg til.

Poenget her er at denne forståelsen av historiedidaktikkbegrepet ikke dekker hele begrepet. Det er mye mer. Om du har tenkte å ta en eksamen om historien i samfunnet, altså historiebruk, er det et helt grunnleggende poeng at historiedidaktikk i bred forstand er historiebruk.

På 70- og 80-tallet ble nemlig historiefagets objektivitet utfordret. Man kunne ikke lenger formidle et fasitsvar om hva som hadde skjedd. Historien er ikke nøytral og ufarlig, som Ola Svein Stugu for eksempel skriver i sin lærebok fra 2008. Innen undervisning ble derfor selvstendige kildeanalyser viktige fra 1970- og 80-tallet fordi elever og studenter måtte lære seg å komme frem til svar selv. Når historikerne først ble åpne for at historiefaget kunne være langt mer subjektivt ble de også mer åpne for å se hvordan opplevelsen av fortiden fant sted også utenfor skole og akademia.

Det sentrale begrepet som raskt ble det store trendbegrepet blant mange historikere på 80-tallet var historiebevissthet. Faghistorikere ble mer opptatt av å se på hvordan andre medborgere anvender kunnskaper om fortiden for å forstå sin egen samtid, begrunne sine synspunkter og handlinger, og til å forestille seg fremtiden. Historiedidaktikk i bred forstand rommer altså mer enn undervisning, den rommer all bruk av historie – også utenfor skolen, høgskoler og universiteteter. Fokuset på historiens «liv» i samfunnet forøvrig vant særlig fram på 90-tallet. Dermed har historikerne begynt å studere historiebruken på helt andre områder, som for eksempel i politikk og innen underholdning.

Kort sagt kan vi altså si at historiedidaktikk i bred forstand er det samme som historiebruk. Dette feltet studerer historien i samfunnet. Da gjenstår det altså å definere hva det betyr – men å avgrense noe som per definisjon er bruk «i bred forstand» er jo ikke helt uproblematisk. Feltet rommer mye, men vi skal trekke frem noen hovedpunkter.

  1. Feltet studerer ikke fortiden i seg selv, men hvordan fortiden blir og har blitt tolket, og hvilke funksjoner tolkningen har.
  2. Feltet studerer bruken av historien gjennom ulike begrep og perspektiv. De viktigste er disse:
    1. Historiebevissthet – hvordan vi orienterer oss i tid på gjennom å lese vår egen samtid i lys av en fortidstolkning og forventninger til fremtiden (tenk på Rosenborgs slagord «stolt fortid, stor fremtid» som de forstår seg selv gjennom – historikken med en haug med gull er en del av dagens Rosenborg-identitet og innebærer tydelige forventninger om mer).
    2. Historiekultur – kan forstås som totalen av alle kilder, objekter og sedvaner med historiske referanser. Likevel er det mer fruktbart å anvende en noe videre forståelse av begrepet der en historiekultur er en måte å tilnærme seg en kultur på der historiebevisstheten kan sies å være tilstede. Om dette virker litt komplisert kan man også forholde seg til Stugus enkle tilnærming: «all slags produksjon og bruk av historie i det offentlege rommet, uavhengig av om førestellingane og forteljingane har sitt opphav i faghistorisk verksemd eller har andre røter.» (Stugu 2008: 20)
    3. Forestillinger og fortellinger – oppfatninger av hvordan forhold er og fremstillinger av disse.
    4. Identitet og identitetsbyggende prosesser – hvordan historien og historiebevisstheten anvendes i selvforståelse og dannelse av kollektiv identitet. Historiebruksfeltet studerer slike fellesskap som konstruerte, tenkte fellesskap, og hvordan forestillinger om en felles opprinnelse brukes til å holde fellesskapene sammen.
    5. Myter – de forenklede og meningskonsentrerte fortellingene som formidler grunnleggende verdier og forståelser i en kultur. Siden verden er kompleks og motsetningsfull anvender vi slike forenklinger for å skape mening. Myten er i seg selv vanskelig da den utelater motsetninger, er vanskelig å avfeie fordi den er så forenklet. Mytene har en tydelig retning og brukes til legitimere synspunkter og avgjørelser.
    6. Minnekulturer (eller erindringskulturer) – hvordan fellesskap minnes (erindrer) det samme gjennom fortellinger og praksiser. Disse tar form i muntlige og skriftlige former, men ikke minst i form av byggverk, plasser, monumenter og andre fysiske objekter. Herunder finner vi også bruken av minnesteder, både tilrettelagt og ikke tilrettelagte minnesteder.
  3. Feltet innebærer ofte også en brukerorientert tilnærming til historiebruk der historikeren utforsker hvilke behov og interesser historiebruken springer ut i fra, hvem som utøver den og hvilke funksjoner historiebruken har som resultat. Dette er bakgrunnen for Klas-Göran Karlssons typologi og læringsassistentene har tidligere blogget om de ulike typene. Merk imidlertid at det er en rekke problemer ved Karlssons modell, som f.eks. at den er motsetningsfull og ikke alltid evner å skille ut ulike typer (om en historiebruk passer alle kategoriene, hvor nyttig er da modellen?).

Så hva er da historiedidaktikk? Jo, alt dette – både den snevre forståelsen som fokuserer på undervisning og den brede forståelsen som også kan kalles historiebruk. Felles for dem er at de ikke fokuserer på fortiden i seg selv, men anvendelsen av fortiden i samtiden. Dette betyr ikke at vi bare studerer anvendelsen i vår egen samtid. Vi kan like gjerne studere anvendelsen av fortiden i fortiden. Dette kan selvfølgelig fremstå veldig forvirrende, men om man ser på gode eksempler blir det raskt klarere.

Når vi studerer historiebruk er det ikke slaget ved Stiklestad som blir viktig, men hvordan fortellingen om Olavs martyrdød har blitt brukt til å bygg oppunder kristendommen, eller om norsk identitet, eller om Stiklestad og Verdal som reisemål. Det som skjedde i 1030 har blitt markert på ulike måter i middelalderen, i tidlig nytid, under nasjonsbyggingen på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet, av NS på 30- og 40-tallet og ikke minst de siste tiår. Historiebruksfeltet, altså historiedidaktikken i bred forstand, analyserer nettopp denne bruken og hvordan bruken har endret seg.

Dette er noe annet (ihvertfall om vi forenkler litt) enn hvordan historikere har etablert ny kunnskap om slaget i 1030 de siste århundrene. Den formen for studier faller innunder historiografien, altså oversikten over hvordan historikere har endret syn på begivenheter og prosesser (bare for å komplisere det igjen – historiebruksfeltet kan strengt talt gå inn på den delen også).

Kort oppsummert: historiedidaktikk er et stort begrep som inkluderer både undervisningsområdet og det øvrige samfunnets bruk av historien. Historiebruk kaster et lys over hvordan kulturer forstår seg selv og hvilke verdier de har og ønsker å stå for. Historien anses ikke som nøytral, men er en ressurs som kan brukes for både gode og onde formål. Den kan brukes til å dyrke gode og inkluderende fellesskap, men den kan også brukes til å legitimere overgrep, konflikter og undertrykking. Kunnskapen om hvordan historien brukes er derfor svært viktig.

Litteratur

Bøe, Jan Bjarne og Ketil Knutsen, Innføring i historiebruk, Oslo 2012.
Haue, Harry: «Historiedidaktik, kontinuitet og nydannelser» i Peder Wiben (red.), Historiedidaktik, København 2009: 7-25.
Karlsson, Klas-Göran: «Historiedidaktik: begrepp, teori och analys» i Klas-Göran Karlsson og Ulf Zander (red.), Historien är nu. En introduktion til historiedidaktiken, Lund 2009: 25-69.
Kvande, Lise og Nils Nasstad, Hva skal vi med historie? Historiedidaktikk i teori og praksis, Oslo 2013.
Nielsen,Henrik Skovgaard:  «Historiebevidsthet og viden» i Wiben (red.) 2009: 26-39.
Nielsen, May-Brith Ohman: «Historiens røst», Svensk historisk tidsskrift 2002:2: 221-241.
Nielsen, Vagn Oluf: «Hvor kommer historiedidaktikken fra? Fra en kustodes erindringer» i Sirkka Ahonen, Marianne Poulsen, Ola Svein Stugu, Magnús Thorkelsson og Ulf Zander (red.), Hvor går historiedidaktikken? Trondheim 2004: 9-14.
Stugu, Ola Svein: Historie i bruk, Oslo 2008.

Reklamer

Om Jan Frode Hatlen

Førsteamanuensis i historie ved Institutt for historiske studier, NTNU.
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

26 svar til Hva mener vi egentlig med «historiedidaktikk»?

  1. Sindre Hol Pedersen sier:

    Godt skrevet, Jan Frode. Jeg synes du er flink.

  2. Tilbaketråkk: Bruk av studentlogg i undervisning | Jan Frode Hatlen

  3. Tilbaketråkk: Hvorfor er gruppearbeid relevant i humanistiske fag? | Jan Frode Hatlen

  4. Tilbaketråkk: Oppgave uke 37 – Exfactastisk

  5. Tilbaketråkk: Historiedidaktikk – hva er det? – EXFAC0015

  6. Tilbaketråkk: Fra nasjonsidentitet til familieidentitet – Soria Moria Slott

  7. Tilbaketråkk: Hvem tror du at du er? – HISTORIEFRUE

  8. Tilbaketråkk: Norwegian History x

  9. Tilbaketråkk: Steder og identiteter – de ikke så hellige

  10. Tilbaketråkk: Historiebevissthet og identitetsbygging (Uke 38) | Øystein Magnusson

  11. Tilbaketråkk: Steder og historiebevissthet: Kristiansten Festning – de ikke så hellige

  12. Tilbaketråkk: Historiefaget gjennom institusjoner – EXFAC0015 Gruppe 8

  13. Tilbaketråkk: FORTID, HISTORIE OG HISTORIEBRUK – 30% VIKING

  14. Tilbaketråkk: Uke 37: Fortelling og forestilling i et historiedidaktisk perspektiv – Historien i samfunnet

  15. Tilbaketråkk: Forestillinger og fortellinger – Den Digitale Ravn

  16. Tilbaketråkk: Fortelling og forestilling – Site Title

  17. Tilbaketråkk: Fortelling og forestilling i et historiedidaktisk perspektiv – Østbloggen

  18. Tilbaketråkk: Fortellinger og forestillinger – 30 prosent viking

  19. Tilbaketråkk: Uke 43: Historie i instutisjoner (Historieformidling) | Bloggers of the Night's Watch

  20. Tilbaketråkk: Forholdet mellom fortid, historie og historiebruk – Exfascistene

  21. Tilbaketråkk: Ulike typer historiebruk – Historilicious

  22. Tilbaketråkk: Fortelling og forestilling i et historiedidaktisk perspektiv – Historilicious

  23. Tilbaketråkk: Forestilling og fortelling – CoetusXXXV

  24. Tilbaketråkk: Fortelling og forestilling – Historieblekka

  25. Tilbaketråkk: Fortellingen om Norske Forestillinger – De Uheldige

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s