Åpent hus på Stanford Lytics Lab

Fredag var studieturen med REN formelt over, men jeg og Trude Brastad benyttet oss av en invitasjon fra Stanford om å komme og se på presentasjoner av deres forskning på lytics lab.

Stanford University Campus

Lytics lab er et tverrfaglig forskningssenter som fokuserer på å utvikle viten om online learning. De har forskere på alle nivå, men særlig doktorgradsstudenter og de kommer fra forskjellige fag som nevrovitenskap, språk, kommunikasjon, sosiologi, datavitenskap, læringsvitenskap og psykologi. Et mål er å ha et tverrfaglig samarbeid slik at de innen teknologi og andre fag snakker samme språk, slik om man for eksempel snakker om deep learning så snakker de om samme ting.  

Selve arrangementet var organisert som en vernissage der deltakerne først fikk ett minutt til å si hva de forsket på før nestemann kom og gjorde tilsvarende. Etter at alle hadde presentert kunne man gå rundt og snakke med hver enkelt forsker om deres prosjekt. I og med at fokuset til senteret er på online learning er MOOCer den røde tråden, men variasjonene er likevel store. Et eksempel på et mer campus-fokusert prosjekt var Andrea Stevenson Wons prosjekt der de forsøker å utvikle måter å vurdere studenter som lærer i virtuelle laber gjennom å identifisere bevegelsesmønster på studentene som indikerer hvor engasjert de er i egen læring.

Et annet spennende prosjekt var avhandlingsprosjektet til Daniel Greene som skal undersøke hvordan man kan undervise på en måte som legger til rette for at studenten tror at han kan forbedre både sin kunnskap og sin intelligens (Growth Mindset). Et «mindset» i denne sammenhengen er et begrep hentet fra psykologen Dweck (også Stanford) som er en persons selvforståelse.

IMG_1046

Presentasjonen til Greene: «Assessing Practical Teacher Mindset Knowledge.»

Om man har et «fixed mindset» bruker man for eksempel skole og utdannelse til å bekrefte sin selvforståelse som intelligent eller dum. Dersom man har et «growth mindset» har man en holdning om at man gjennom hardt arbeid kan forbedre ferdigheter og evner. Talent og læring gjøres da om til et utgangspunkt.

Prosjektet til Greene er et eksempel på prosjekter som springer ut fra læringspsykologien ved Lytics Lab.

Som nevnt forsker flere av deltakerne i Lytics Lab på MOOCer. En av dem er Betsty Williams som forsker på «peeragogy» og hvordan kontakt mellom medstudenter (peers i denne sammenhengen) påvirker sannsynligheten for at deltakerne fullfører MOOCen. I denne MOOCen formet studentene selv gruppene og det var kontakten mellom medlemmene i samme gruppe som indikerte fullføring. Til sammenligning kunne de ikke sannsynliggjøre fullføring av MOOC på bakgrunn om studentene hadde tatt lignende MOOCer tidligere. Den sosiale komponenten har med andre ord stor betydning.

René Kizilcec har også et psykologisk læringsteoretisk prosjekt om MOOCer. Han er interessert i å vite mer om hvorfor studenter fra utviklingsland presterer dårligere på MOOCer og om dette skyldes deres selvforståelse og forventning om å bli dømt hardere enn andre studenter. En undersøkelser av MOOC-deltakere viser at studenter fra utviklingsland blir utsatt for negative steretyper og de har også problemer med å tilpasse seg vestlige relasjoner i læringssammenheng.

Et meget interessant prosjekt for oss i hum-sam-fag er Emily Scneiders prosjekt om et nettbasert annoteringsprogram der studenter jobber med tekster digitalt og noterer i teksten (dette er kjent fra ulike pdf-apper, for eksempel). I dette programmet kan de imidlertid lese hverandres notater slik at man får en tråd på de ulike stedene i teksten. For meg fremstår dette som en flott kombinasjon av teknologi og samlæring i teksttunge fag. Programmet er anvendt både innen ulike språk og historie ved Stanford.

Foreløpig er dette programmet ikke tilgjengelig utenfor Stanford, men dette må de humanistiske miljøene i Norge holde øynene åpne for. Både programmet og undervisningsmetoden fremstår som svært fruktbar for våre fag.

Den siste deltakeren vi snakket med var en svensk gjesteforsker Olle Bälter fra KTH, som hadde nettopp kommet. Han tar utgangspunkt i at læringspsykologien har funnet ut at læringskurven synker når man når et visst punkt, og ønsker å problematisere dette: når har studenter lært nok?

Alt i alt ble dette kanskje høydepunktet på hele turen. Stanford imponerer enormt med et stort trykk på forskning, på tverrfaglighet og på evne til å bruke store ressurser når det er noe de vil gå inn for. Litt pussig kan det kanskje være at de fremsto som lite opptatt av hvordan forskningen skal prege egen undervisning, men det legger ikke en demper på en fantastisk ettermiddag i vakre, varme Stanford.

Godt fornøyd med imponerende besøk hos Stanford – og jammen fikk vi vin servert på patioen etterpå også. Trude Brastad fra Gavisius til venstre.

 

Reklamer

Om Jan Frode Hatlen

Førsteamanuensis i historie ved Institutt for historiske studier, NTNU.
Dette innlegget ble publisert i Læring. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s