Fortellingens betydning for å forstå flyktningesaken

Over lang tid har flyktningestrømmen til Europa hatt en enorm vekst på grunn av klimatiske og politiske kriser i store deler av Afrika, Midt-Østen og Vest-Asia. Antallet er stort og økende, slik bl.a. TV2 har rapportert. Samtidig har forskere lenge påpekt at situasjonen for mange lands befolkning er prekær og at asylregler tvinger desperate mennesker ut på farefulle reiser for å finne sikkerhet. Vi ser nå en stor økning av asylsøkere, men det er likevel grunn til å stille spørsmål om hvor folks engasjement var for de tusener av mennesker fra Afrika som har druknet ved Lampedusa, inkludert mange barn?

Det finnes neppe én god forklaring, men som en del av en forklaring vil jeg forslå at nordmenn ganske brått har fått en langt sterkere empati og medfølelse med flyktningene. Her vektlegger jeg ikke bare den hverdagslige bruken av begrepene, men sikter til begrepenes avgrensede bruk innen f.eks. psykologi og medisin. Når jeg da hevder at nordmenn har fått en større empati og medfølelse med flyktningene, mener jeg altså at nordmenn har i større grad klart å sette seg inn i syrernes følelser og situasjon enn de har (kollektivt) gjort i afrikanernes situasjon de foregående år.

Denne endringen har naturligvis mange forklaringer. Bildet av den døde gutten på stranden har ført til at flere har følt på at det kunne vært deres barn, dermed har deres innlevelse i andres lidelse blitt sterkere og engasjementet har økt.

På samme tid har historiebruk blitt en del av flyktningediskursen. For å illustrere at dette er «vanlige folk» og at vi også kan rammes av slike tragedier har medier og brukere av sosiale medier vist til vår egen historie som folk på flukt og med behov for asyl. Arbeiderpartiets fylkesordførerkandidat i Akershus, Tonje Brenna, har også gjort denne sammenligningen aktivt. (Husk at vi gjennom historiebruksanalyser ikke farer med dom over slik historiebruk, vi bare analyserer den for å forstå. Sammenligningen til Brenna er på sin plass.) Dermed kan vi finne et mediebilde som inneholder bilder fra andre verdenskrig og fra syrernes flukt i dag. Dette er en instrumentell og politisk-pedagogisk historiebruk, for å bruke Stugus og Karlssons begreper (Stugu 2008:14, Karlsson 2009: 66, Alm 2009: 263). Historien blir brukt som et lærestykke der normative og moralske funksjoner hos historien vektlegges.

Fra TV2s nettsider.

Fra VGs nettsider

I denne historiebruken kan vi observere hvordan forestillingene om mennesker på flukt i dag har endret seg ved å ta i bruk forestillinger og fortellinger om nordmenn på flukt tidligere i historien. Forestillinger forstås som mentale prosesser, om hva folk mener og tror om noe, i dette tilfellet mennesker på flukt om nordmenn som okkupert folk under krigen. Forestillingene kommer til uttrykk gjennom fortellinger. Disse følger en narrativ grunnstruktur og skaper mening for både individ og kollektiv (Stugu 2008: 16-17).

Forestillingene om en kollektiv identitet, som en nasjon, vil komme til uttrykk i fortellinger om ferden dit vi er. Identitet (både individuelt og kollektivt) kan med andre ord forstås som et narrativ (Alm 2009: 256). Narrativet inneholder det vi kan kjenne igjen i medier som bøker og film: det har en begynnelse, en intrige og en løsning. Fortellingen kobler sammen elementer som er skilte i tid og til tider også i rom (Alm 2009: 257).

I bruken av bilder fra andre verdenskrig aktiveres forestillinger om det å være undertrykt og truet for å vise at dagens flyktninger fra f.eks. Syria er like menneskelige som våre besteforeldre og oldeforeldre som var på flukt fra tyskerne under andre verdenskrig. Disse bildene brukes som en motsats til de forestillinger om flyktninger som lykkejegere som f.eks. Carl I. Hagen tar tatt til uttrykk for. Hagens utsagn er forøvrig et eksempel på et (mislykket) forsøk på mytologisering. Begrepet myte kommer vi tilbake til senere i semesteret.

Selv om sammenligningene av nordmenn og dagens syrere (og afrikanere fra f.eks. Eritrea og afghanere) er illustrerende skal vi som fagfolk merke oss at denne fortellingen om mennesker på flukt innehar de vanlig styrkene og svakhetene ved narrativet, som deler noe av mytens egenskaper. Fortellingen har en form som preger budskapet, den skaper sammenhenger. Den er dermed per definisjon er konstruert – uten at det innebærer at den er falsk. Hayden White mente at den fortidige virkeligheten ikke er meningsbærende uten våre historiefortellinger (Kvande og Naastad 2013: 169). Alle påstander om fortiden, eller alle forsøk på å skape mening om samtiden ved å referere til fortiden, vil dermed være et resultat av en slik meningsskapende prosess.

I bruken av bilder om nordmenn som okkupert nasjon og på flukt fra tyskere har man gjort syrerne mer lik oss, siden vi (i dag) identifiserer oss med den nasjonale fortellingen om Norge under krigen (noen stikkord er okkupert, motstand, flukt). Dette kan ha bidratt til en større empati og medfølelse med syrerne enn det afrikanske flyktninger ser ut til å ha fått, til tross for at de deler mange av de skjebnene som syriske flyktninger. Kanskje kan den historiebruken vi har sett den siste tiden føre til at nordmenn nå sympatiserer mer med mennesker på flukt og dermed blir mer åpne for å ta imot flere flyktninger fra alle verdensdeler.

Reklamer

Om Jan Frode Hatlen

Førsteamanuensis i historie ved Institutt for historiske studier, NTNU.
Dette innlegget ble publisert i Historiebruk og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s