Octavius, Atia og Philippus

Atia og Marcus Antonius (Polly Walker og James Purefoy)

Mange spør meg om troverdigheten og realismen i TV-serien Rome, som ble produsert av HBO 2005-2007. Det er mye man kan diskutere innenfor den tematikken. Kulissene er fantastiske, mange faktiske forhold passer bra og mange personligheter er fanget på en måte ihvertfall jeg kjenner igjen fra kildene. Samtidig er historien konsentrert i tid og av logiske årsaker er fortellingen full av forenklinger, nyanser er utelatt, nøkkeltema i konfliktene det samme – og det samme gjelder viktige personligheter.

Dette gjelder spesielt én person, Oktavians stefar Philippus. Bare unntaksvis har historikere viet denne mannen noen oppmerksomhet i deres fremstillinger av den dramatiske tiden omkring Caesars død. I HBO’s Rome er han fullstendig utelatt, utvilsomt fordi det tilsynelatende langvarige og monogame ekteskapet mellom Atia og Philippus ikke passer med den karakteren de valgte å gi Atia (som må kunne kalles lite sjenert). Selv om det altså er mange detaljer som stemmer i serien, er Philippus et eksempel på hvor stor fjernt virkeligheten og underholdningen står fra hverandre. Tilsynelatende er han én liten detalj som er fjernet, i realiteten er historien om Oktavian en helt annen om Philippus inkluderes i fortellingen.

La oss ta det fra begynnelsen, altså fra lille Gaius Octavius’ begynnelse. Hans far døde da gutten var 3 eller 4 år. Den eldre Octavius var også en fremadstormende politiker og døde på vei til Roma der han skulle stille til valg som konsul. Dette faktum har ofte ført til at lille Octavius (bedre kjent som Oktavian) har blitt fremstilt som nærmest foreldreløs. Tapet av faren kan selvfølgelig ha satt preg på en liten gutt, men Atia giftet seg igjen allerede året etter – med Philippus. Romerske aristokrater i senrepublikken giftet seg og skilte seg med et tempo som vår tids Hollywoodstjerner vanskelig kan måle seg med. Atia og Philippus, derimot, forble gift fra 57 f.Kr. til Atias død i august/september 43 f.Kr. Selv om Oktavian mistet faren sin var han altså ikke uten en farsfigur i huset.

Samtidig var Philippus langt ifra den lokale bakeren. Han kom fra en gammel og mektig familie og han hadde selv en relativt stor politisk karriere. Han var guvernør i Syria i 61-59 f.Kr og ble konsul (slik hans far hadde vært) i 56 fKr. Senere ble han Oktavians utsending til Antonius under triumviratet, som er omtrent den siste gangen vi hører om han.

Mynt med Lucius Marcius Philippus

En av historiefagets store professorerer gjennom tidende, Sir Ronald Syme, mente at «[f]rom his father Philippus inherited comfortable tastes, a disposition towards political neutrality and guile.» Dette bildet av Philippus synes delvis preget av Ciceros brev. I november i 44 f.Kr. (altså åtte måneder etter drapet på Caesar) skrev Cicero at han ikke var videre imponert av Philippus. Vi kan vel si at Philippus tilsynelatende søkte en rolig alderdom. Samtidig hadde Syme  liten respekt for de som søkte rolige farvann, og Philippus var dyktig til å ikke skaffe seg mektige fiender. Hans far hadde også klart å unngå å havne i skvis i striden mellom Marius og Sulla, så denne forsiktigheten hadde nok blitt videreført innen familien. Denne overlevelsesstrategien kan for lett stemples som feighet av ettertiden. Da glemmer vi lett den kaotiske og farefulle perioden han levde i. For Syme var både den den eldre og den yngre Philippus  småfeige politikere som ikke tok side, men det er samtidig et kunststykke å overleve som senatorer i senrepublikken, spesielt med seire om det viktigste embetet av dem alle.

Syme virket altså lite imponert av karakteren til Philippus, men avskrev han ikke som politiker. Philippus skal ha vært kjølig innstilt mot Octavius’ valg om å ta imot arven (og dermed bli Caesar Octavianus, eller Oktavian), men Philippus holdt seg i hele tiden i nærheten av Oktavian. Som Syme påpekte, dette tyder på at ambisjoner om makt ikke var fjerne for han.

I det hele tatt var ekteskapet mellom Philippus og Atia en indikator på at Philippus også foretrakk å sitte nær makten. Som Michael Gray-Fow har påpekt ble ekteskapet inngått i en tid hvor all makt i realiteten var samlet hos Pompeius, Crassus og Caesar. Caesars niese var dermed en ettertraktet brud.

Om det var kløkt eller feighet så klarte uansett Philippus å holde seg nøytral i borgerkrigen mellom Caesar og Pompeius. På mange måter var dette en prestasjon med tanke på at hans «sviger-onkel» Caesar sto på den ene siden og hans datter var gift med ingen ringere enn Cato d.y. Om Philippus forble i Roma ville det tolkes som om han tok Caesars parti, om han forlot Italia var det å velge Pompeius og Catos side. Philippus trakk seg da istedet tilbake til Napoli.

Mynt som viser Brutus' fremstilling av Caesars drap som drapet av en tyrann og gjennoppretting av frihet for Roma.

Kjernen i saken er at da Caesar ble drept hadde det lenge vært bestemt at Oktavian var hans arving, men dette var hemmelig. Etter at testamentet var opplest var det knyttet stor usikkerhet til om Oktavian ville ta imot arven. Dette ville naturligvis sette han i en potensielt farlig posisjon. Caesar var myrdet som tyrann og hans drapsmenn var ikke anklaget for drap, men fremstilte seg som republikkens frigjørere (se mynten til Brutus). Oktavian, som var i Hellas, dro i det stille tilbake til Italia via Brundisium og så videre til Philippus. Hvilken rolle spilte Philippus i den neste tiden, perioden da Oktavian tok imot arven og trådde inn i politikken? 

Jeg tror Syme har rett i at Oktavian søkte rådene til Philippus. Gray-Fow synes noe skeptisk. Et argument lagt frem av Symer er at Philippus synes alltid å være i nærheten av Oktavian. Et annet argument er at da Oktavian (eller på det tidspunkt fremdeles Octavius) ankom Italia etter Caesars død dro han nettopp til Philippus. Atia nevnes lite i kildene (som kvinner sjelden gjør). Cicero dokumenterer imidlertid kontakten mellom Philippus og Oktavian godt. I likhet med Gray-Fow synes jeg at det er nærliggende å tro at Oktavian lyttet til Philippus med tanke på de følgende begivenhetene. Det var helt i tråd med Philippus-tradisjonen å reise inn til Roma med lav profil, trå varsomt og føle på temperaturen i byen.

Philippus er ofte utelatt, glemt eller satt til sides i fremstillingene av denne perioden. Noe av årsaken kan være Ciceros plass som vå viktigste kilde for de årene Philippus også var politisk aktiv. Cicero ser ikke ut til å ha stor respekt for sin villa-nabo (de hadde  rekreasjonsvillaer ved hverandre). I ett av brevene til sin venn Atticus skriver Cicero at han nyter ensomheten, men at Philippus ankom sin villa dagen før og nå fryktet Cicero at Philippus skulle komme og forstyrre.

Philippus dukker opp titt og ofte i hele perioden etter 60-tallet e.Kr., også når han hadde trukket seg ut av politikken. Caesar besøkte Philippus med en livakt på to tusen mann og Cicero ble fornærmet over at Caesar satt med statsanliggender under middagen. Det må ha vært en grunn til at Caesar reiste dit i utgangspunktet. Som Gray-Fow påpeker, Philippus kjente både politikken og Cicero godt. Det kan godt ha vært slik at Philippus søkte å fremstå som en enkel og konservativ mann for Cicero og slik bli undervurdert. Egoet til Cicero var stort og det var en smal sak å nå frem til han om man dyrket det.

I ettertiden kan vi i det minste si at Oktavian klarte raskt å etablere en maktbase i Roma på tross av liten erfaring og svært ung alder. Det bør ikke anses som usannsynlig at bak utviklingen av denne maktbasen sto det en erfaren politiker som kunne navigere i farlig politisk farvann. Det bildet som Cicero tegnet av Philippus synes i ettertiden å ha blitt forsteinet og historikere som Syme har vært for opptatt av de menn som løste politikken med tydelighet og helst vold. Philippus kan altså ha vært en av de viktigste arkitektene bak Oktavians karriere, men fagfolk flest ofrer han sjelden en tanke, langt mindre underholdningsindustrien når de skal fremstille disse begivenhetene.

Rome er en morsom serie, men Philippus er et eksempel på hvor mye som faller ut dersom én karakter fra virkeligheten tas ut. Hvor annerledes hadde ikke TV-seriens Atia vært om hun var en lojal og trofast hustru i et ekteskap som varte i omtrent 14 år, og hvor annerledes ville ikke Oktavian fremstått om han hadde en farsfigur som var den som styrte han i rett retning hele veien – fra han var 4 år til han ble triumvir?

Reklamer

Om Jan Frode Hatlen

Førsteamanuensis i historie ved Institutt for historiske studier, NTNU.
Dette innlegget ble publisert i Antikken, Historie og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s