Disputas i senantikken ved NTNU

20111124-151455.jpg

Leif Inge Ree Petersen, Siege Warfare in the Successor States: Byzantium, the West, and Islam, 400-800 A.D.

Leif Inge Ree Petersen har fått godkjent avhandlingen sin i perioden han kaller sen senantikk. Hva som skiller sen senantikk fra tidlig tidlig middelalder vet ikke jeg, men spennende er både temaet og bare det at det leveres avhandlinger på en periode NTNU ikke har lange tradisjoner for å forske på. Avhandlinga er ikke av den korte typen, den er på 400 sider – pluss et appendiksbind på 300 sider til! Jeg har ikke hatt mulighet til å lese den selv, men doktoranden sammenfatter avhandlingen slik:

«Den mest ressurskrevende formen for krigføring før moderne tid har alltid vært beleiringskrigføring, altså kunsten å angripe eller forsvare en befestning. Denne formen for konflikt er karakteristisk for godt organiserte, byråkratiske og urbaniserte stater fra Assyria til Romerriket. Som følge av generell nedgang i urbanisering og langdistansehandel, mindre og tilsynelatende svake statsdannelser, og med basis i svært korte og til dels kryptiske kilder, har det imidlertid vært en utbredt oppfatning at beleiringer ikke spilte noen vesentlig rolle i krigføring i perioden mellom Vest-Romerrikets fall og korstogene. Bildet blir videre komplisert av at de viktigste etterfølgerne, dvs. de vestlige ”germanerstatene”, Bysants, og det islamske kalifatet betraktes som distinkte kultursfærer og studeres i isolasjon, både fra hverandre og sin felles senromerske bakgrunn. Avhandlingen søker å nyansere bildet på forholdet mellom krigføring og samfunn gjennom detaljerte analyser av rundt 600 beleiringer i perioden 400-800 e.Kr. hentet fra latinske, greske, syrianske og arabiske kilder (volum II). Den tar videre utgangspunkt i nyere forskning på økonomi, administrasjon, kultur og kildekritikk, for å forklare hvordan det var mulig for statsdannelser i perioden å kjempe om byer og festninger selv under intense demografiske kriser og med tilsynelatende små ressurser (volum I).

Løsningen ligger i hvordan staten, elitene og bysamfunnene håndterte krisene på 3-400-
tallet. De såkalte folkevandringene var marsjene til klienthærer, opprinnelig organisert av
romerske diplomater og generaler langs grensene, for så å bli dratt inn i romerske borgerkriger. Romerske enheter gikk i privat tjeneste og antok samtidig ”barbarisk” identitet når de var i strid med sentralmaktene. ”Germanerne” var altså romerske eks-soldater eller barbarer trent i romersk tradisjon. De ble ledet av romerske generaler og senatsadel, som tilpasset romersk lov og administrasjon til de mindre, men fortsatt betydelige statsdannelsene som har fått navn etter ostrogoterne, visigoterne, langobardene og merovingerne. For eksempel stammer frankerne hovedsakelig fra regulære romerske enheter i det nordlige Gallia ledet av et militærdynasti som
antok germanske navn og kongstittel på 460-tallet, men bevarte romersk militær organisering og bare gradvis tilpasset seg til nye sosio-økonomiske forhold. Øst-Romerriket overlevde i mer gjenkjennelig form som Bysants, men hadde lignende forhold til sine egne hærstyrker og eliter.

Gjennom hele Romerriket ble skattlegging på 3-400-tallet i økende grad supplert med statspålagte arbeidsbyrder, også i krigføring. Store jordeiere og bysamfunn stod selv for administrasjon, kostnader og gjennomføring av for eksempel bygging av festninger eller organisering av forsyninger og forsvar. Denne militariseringen av samfunnet betød at langt flere hadde militær ekspertise enn kun den romerske hær. En praksis som gjenfinnes fra bysantinsk og islamsk Mesopotamia til merovingisk og karolingisk Gallia var at store jordeiere, håndverkslaug, bønder og bydeler hadde ansvaret for vedlikeholdet og forsvaret av hver sin seksjon av sin lokale bymur. Den parallelle eksistensen til desentraliserte og byråkratiske organisasjonsformer gav altså opphavet til slående likheter som aldri før har blitt påvist, samtidig som den forklarer opphavet til andre tilsynelatende distinkte metoder brukt av Karl den Store og Harun al-Rashid rundt år 800. Militarisering av sivilbefolkning og godsøkonomi forklarer også hvordan beleiringsteknologi kunne spres. Flere utenforstående erobrere, for eksempel hunerne og avarene, deporterte romersk befolkning for å utnytte deres kunnskaper til krig, men klarte ikke å etablere levedyktige institusjoner for å forvalte teknologi over lengre tid. De islamske erobrerne satset i stedet på å kontrollere eksisterende sentra med så lite sosial forstyrrelse som mulig. Resultatet var at den teknologiske ekspertisen og logistikken nødvendig for islamske hærer i middelhavsområdet helt til slutten av 700-tallet stort sett var rekruttert fra syriske og egyptiske kristne utskrevet til pliktarbeid og militærtjeneste etter romersk mønster. Disse er fraværende i kilder forfattet av erobrerne på arabisk, men godt beskrevet i kristne syrianske krøniker.»

Disputasen finner sted 7. desember 2011, kl. 12.30. Alle som kjenner doktoranden og prosjektet vet at det er et enormt stykke kildearbeid som ligger i denne avhandlingen. Fagmiljøet gleder seg!

Reklamer

Om Jan Frode Hatlen

Førsteamanuensis i historie ved Institutt for historiske studier, NTNU.
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s