Bæresvake samfunn

Kilde Wikipedia

Mange er av den oppfatning at mennesket kan ødelegge mye i naturen, men samtidig er ingen skade uopprettelig. Som Jeff Goldblums karakter i Jurassic Park også sier – «nature always finds a way.» Utsagnet fremstår litt selvmotsigbart i den filmen – dinosaurene døde jo ut. Likevel er det slik jeg ser det et spenningspunkt i denne filmen – mennesket er lite og vi kan ikke kontrollere naturen, men samtidig – om vi roter med naturen så kan konsekvensene være uante.

Nå er Jurassic Park en barnefilm, men den kaster faktisk lys på viktige historiske tema; i hvilken grad får vår adferd konsekvenser inn i fremtiden, hvordan har mennesket preget kloden og hva sier dette om det ansvaret vi har for fremtidige generasjoner? For meg har historikere (og kanskje spesielt andre vitenskaper som arkeologi og biologi) belyst dette godt gjennom studier av

Kilde: Wikimedia Commons1) samfunn som har utryddet dyrearter og plantearter (vill natur), 2) evnen til førmoderne samfunn til å sette avtrykk på kloden gjennom «forurensing.» Om førmoderne mennesker etterlot seg spor av forurensing, hva sier det om vår tid?og 3)samfunn som har over tid gjort sine leveområder nærmest ulevelige (økologiske ødeleggelser)

En underholdende studie som viser utstrekningen av det første punktet er Jared Diamonds Guns, Germs, and Steel som nå i høst kom på norsk (Våpen, pest og stål). Diamond viser til en rekke tilfeller av utrydding av dyrebestander i den fasen mennesket bredte seg utover kloden. Dette betyr med andre ord at mennesket alltid har utryddet andre dyrearter, men det viser også hvilke avtrykk vi er i stand til å sette på kloden. Noen eksempler som Diamond trekker frem er utryddelsen av dyr i Australia/Ny-Guinea og Amerika. I Australia er det ingen pattedyr over 50kg (kenguruer), men før menneskene kom levde det blant annet kjempekenguruer og pungleoparder der (de høres unektelig litt komiske ut i dag). Diamond tror disse ble utryddet på samme måte som andre dyrearter forsvant i nyere tid: store ikkeflygedyktige gjess på Hawaii og kjempelemurer på Madagaskar ble utryddet av mennesker da menneskene ankom – dyrene fryktet dem rett og slett ikke. En parallell i norsk natur kan være ryper på Svalbard som lar seg fange med håv. Uten reguleringer vil slike arter forsvinne.

Gjennom de hundre tusener av år hvor mennesket har erobret kloden (og kontrollerer nå det meste av landjorda) er det altså ikke vanskelig å finne eksempler på at mennesket har påvirket og utryddet dyrebestander. Vi finner i tillegg mange, om enn ikke like mange, store økologiske ødeleggelser også. Med dette mener jeg eksempler på at mennesker har påvirket økokulturen i sine nærområder i en slik utstrekning at det har medførtBilde av Bjarte Sørensen, fra Wikimedia Commons uopprettelige skader i den økokulturen – noe menneskene i sin tur har fått svi for. Prakteksemplet som mange kjenner er Påskeøya som nordmenn har et spesielt forhold til etter Thor Heyerdahls spektakulære reiser for å bevise hans teorier om befolkningen av Stillehavet. Heyerdahls beskrivelser av Påskeøyas endelikt var faktisk også det som sporet Diamonds interesse for øya. Påskeøya ble befolket relativt sent, sannsynligvis mellom 300-tallet og 500-tallet e.Kr. Øya var så befolket frem til moderne tid, men befolkningen forsvant nesten på 1800-tallet. I perioden 1400-1600 kan øya ha hatt en befolkning på opp i mot 17-20 000 øyboere. Ett århundre senere, da europeere ankom for første gang, var antallet nede i 2000 og mot slutten av 1800-tallet var antallet på sitt lavest, 111. Historien om denne øya er velkjent og er det mest fremtredende eksemplet brukt på hva mennesker er i stand til når man ikke legger vekt på bærekraftig utvikling. Diamond har pekt på dietten blant øyboerne som særegen i Polynesia. Fisk var av mindre betydning (klimaet er kaldere enn rundt de andre befolkede øyene), mens arkeologi har vist at niser var en viktig del av dietten i lange tider, i tillegg til fugl og sel. Å fange niser krever at man har sjøfartøy som kan brukes et visst stykke fra land. Trevirke er naturligvis nødvendig for dette og det er nødvendig for å beskytte seg mot vær og vind og for ild. Det er ikke rart at denne kulturen nærmest døde ut da øya ble avskoget.

Avskogingen av øya hadde flere årsaker og foregikk gjennom nærmest hele øyas historie etter at den ble befolket. Ulike trær og palmer ble felt for å gi plass til hager, anvendes til kanoer, til ild og, ikke minst, brukes til å frakte de gigantiske statuene øye er så kjent for. Resultatet var en avskoging verden knapt har sett andre steder. I tillegg forsvant store deler av matfatet til øyboerne. Nisene forsvant, landfuglene ble utryddet med mange andre arter. Resultatet var kollaps av hele sivilisasjonen, krig og muligens kannibalisme (selv om det er omdiskutert). Når Påskeøya ble «oppdaget» i påsken 1722 av Jacob Roggeveen fant han en øy så godt som uten trær. Øyboerne hadde noen få dårlige kanoer og hadde liten tilgang på mat.

Denne økologiske katastrofen er velkjent. Mindre kjent er kanskje de to andre eksemplene. Romerrikets fall er en historisk begivenhet mange kjenner og mange kjenner til at overgangen fra den romerske antikken til det vi kaller middelalderen innebar en overgang til et langt mindre komplekst samfunn (men ikke slutten på en sivilisasjon, slik noen vil ha det til). Mindre kjent er kanskje hvor industriell den romerske sivilisasjonen var. Riket, som hadde omkring 50 millioner mennesker, gjorde mer enn å bygge templer i stein og varme bad. Romerne utvant store mengder sølv, som innebærer bly som et biprodukt, mye av det luftbåren. Faktisk utvant romerne så mye metall at de produserte enorme mengder av luftbåren blyforurensing som nådde atmosfæren og lar seg måle ved å bore iskjerne i områder så fjernt fra Middelhavet som Grønland.

Analyser viser at romerne forurenset mye, forskere har funnet fire ganger mer bly enn det som er naturlig i prøver tatt fra den antikke perioden. Faktisk er det slik at man kan se i isprøver fra nordområder når Romerriket falt. Dette er bemerkelsesverdig på sin måte, selv om vi nå er vant til at man finne spor etter med meste med moderne forskningsmetoder. Forskerne har anslått at omtrent 400 tonn med bly falt ned på isen på Grønland i løpet av Romerrikets 800-årige historie. Dette utgjør omkring 15 % av det som har falt ned de siste 60 år. Lignende studier har vist den samme tendensen for kopper, først på 1600/1700-tallet når forurensingen de samme høydene og som den britiske historikeren Bryan Ward-Perkins har påpekt lar Romerrikets fall seg dermed datere med isprøver fra Grønland.

Det siste eksemplet jeg vil trekke frem er et eksempel på hvordan mennesker har ødelagt livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner på grunn av manglende kunnskap om naturen. En spennende bok om konsekvensene av tidlige kulturers levemåte på norsk er Hilde Ibsens Menneskets fotavtrykk. Et av eksemplene er innføringen av kunstig vanning i den fruktbare halvmånen. Dette området, som spenner seg i en halvmåneform fra Middelhavsområdet i Syria, nordover mot det østlige Tyrkia og øst til Mesopotamia (mellom elvene Eufrat og Tigris, om du hadde glemt det). I dette området vokste engang hvete og bygg vilt da klimaet var gunstig. Kornet er tilpasset et klima der det er perioder med mye regn og for så å tørke. Kornaksene lagrer derfor energien i store frø som tåler tørkeperioden til regnet kommer. Denne energien lærte menneskene i dette området seg å utnytte. Det la sannsynligvis grunnlaget for at menneskene der ble bofaste. Da klimaet imidlertid endret seg, ble de ville vekstene utsatt. Det kan ha vært årsaken til at man begynte å dyrke det frem og dyrkingen førte helt klart til at menneskene trengte vann for å få åkrene til å spire. Befolkningen klarte å finne metoder for å bringe frem vann til åkrene og kunstig vanning bidro til at sivilisasjonen i området vokste seg særdeles sterk. Økt mattilgang førte til økt spesialisering og et sterkere hierarki i samfunnet.

Vannet kom imidlertid på sikt også til å bringe problemer. Ferskvann inneholder nemlig også salt og fordi forholdene ikke lå til rette for god drenering ble saltet liggende igjen, grunnvannet steg og saltet ble ført til overflaten. På sikt gjorde dette jorden ubrukelig til jordbruk. Ibsen nevner f.eks. kilder der det fremgår at jorden noen steder var hvit av salt. Årtusener med en type jordbruk hadde altså gjort området ulevelig for fremtidige generasjoner.

Det er overflødig å påpeke hvor interessant slikt stoff er i vår tid. Hilde Ibsens boktittel fra 1997 sier det meste om hva dette er (våre fotavtrykk inn i historien). Mer interessant er det at denne forskningen, i det minste meg bekjent, får relativt liten plass i Norge i dag. Dette skyldes ikke manglende ekspertise – en ganske stor gruppe forskere har knyttet seg uformelt til hverandre med miljøhistorie som fellesnevner. Miljø er naturligvis et bredt tema og mye av deres forskning får god plass – men økologiske «katastrofer» som Påskeøya og Mesopotamia får liten plass i norsk historieskriving (tar jeg feil?). Det er mange andre eksempler som også kunne blitt trukket frem. Avskogingen på Sicilia, for eksempel, førte til jorderosjon befolkningen fremdeles merker mye til. For min egen del vil jeg si det slik at i forhold til denne saken er jeg på alle mulige måter grønn.

Reklamer

Om Jan Frode Hatlen

Førsteamanuensis i historie ved Institutt for historiske studier, NTNU.
Dette innlegget ble publisert i Historie, Miljø og merket med , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Bæresvake samfunn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s