Kjærlighetsdrama i tidlig middelalder

Når man som historiker pusler historien sammen, spesielt historien fra senantikken og tidlig middelalder, er det oftest med utgangspunkt i bruddstykker av prinsipper, bruk av metaforer og generelle lovverk. Fortellinger, prekener, brev og lovtekster er i og for seg interessant lesning, og det vi kan lese ut av tekstene er spennende og interessant, men menneskene som levde i tråd med bestemmelser, moral, forventninger og lover vises sjelden. En sjelden gang derimot, kommer vi tettere på slike mennesker. Martyrfortellinger er en sjanger, som er sterkt fargede fortellinger (naturligvis). Her, derimot, er en lovtekst fra den burgundiske lovsamlingen, der vi får innblikk i kjærlighetsdrama mellom tre personer.

Burgunderne var blant de senere gruppene som trer frem i romersk historie. De kom inn i den vestlige delen av Romerriket i 413, altså i de årene da romerne led en rekke nederlag i den vestlige delen, bare tiår før Vestromerriket var tapt for evig tid. Riket var imidlertid kortlevd. Først etablerte de seg i Worms, før de ble knust av Attila og hunnerne i et stort slag. Deretter etablerte de et nytt rike omkring Savoy, ikke langt fra grensen mot dagens Italia, i 443. Burgunderne hadde så en periode på 80 år med eget kongedømme, men ofte i konflikter med frankerne og visigoterne. Mellom 523 og 534 gikk de på to store nederlag mot frankerne som delte riket seg imellom.  Lovsamlingen teksten nedenfor er hentet fra er lex Gundobada som ble nedtegnet omkring 500. Den viser blant annet bruken av wergild, det vil si den prisen et menneske er verdt. Jo høyere status du hadde, jo mer var du verdt. Det er verdt å merke seg at kvinner var mest verdt i de årene hun kunne bringe frem barn. Wergild var svært utbredt på kontinentet nord for Middelhavskulturen.

Kvinner har alltid hatt en verdi i patriarkalske samfunn som ”varer” på ekteskapsmarkedet. Dette var alvor, som denne saken viser. Her møter vi enken Aunegild, hennes forlovede Fredegisil og hennes elsker Baltamodus. Disse tre ville altså ha levd på slutten av 400-tallet og sannsynligvis i dette området som noenlunde kan plasseres omkring Rhône-Alpes og deler av  Provence-Alpes-Côte d’Azur. Teksten er noe lettvint oversatt fra Kathrine Fischer Drews engelske oversettelse av loven, men gjengivelsen bør være en grei oversettelse.

Noen ganger oppstår det saker som omhandler det som ingen foregående lover gir bestemmelser for. Det passer seg at tvilen om saken fjernes slik at en dom som legges frem skal motta styrken av evig lov, og den spesielle saken skal gjelde generelt. Siden dommen av en kriminalsak mellom Fredegisil, sverdmannen vår, på den ene siden, og Baltamodus sammen med Aunegild på den andre, har blitt hørt og vurdert, gir vi vår vurdering som straffer disse nylige lovbruddene og pålegger en begrensningsmåte for fremtiden.

Aunegild fikk sin egen juridiske selvstendighet etter hennes første ektemanns død. Hun lovte seg bort til den overnevnte Fredegisil, ikke bare med foreldrenes samtykke, men også etter eget ønske og egen vilje, og mottok brorparten av brudeprisen fra sin forlovede. På grunn av sitt glødende begjær for Baltamodus brøt hun sine løfter. Hva mer, ikke brøt hun sine løfter, men gjentok sin sedvanlige forening, og på grunn av denne forbrytelsen mot og krenkelsen av sin frie status burde hun gjøre gode ved intet annet enn å spille sitt eget blod. Likevel befaler vi, for å holde disse hellige tider i akt i offentlige straffer at Aunegild, berøvet for ære ved menneskelig og hellig dom, skal betale sin wergild (sin pris i penger), det vil si tre hundre solidi, til Fredegisil i kompensasjon.

Vi fjerner ikke Baltamodus fortjente fordømmelse, som antok å ta en kvinne som var lovet en annen mann, for hans sak fortjener døden. Men i anledning disse hellige dager trekker vi tilbake dødsdommen på betingelse av at han tvinges til å betale sin wergild av 150 solidi til Fredegisil, med mindre han tilbyr åpenbare offentlige bevis ved ed med elleve andre hvor han bekrefter at da han var sammen med den overnevnte Aunegild som om ved ekteskapelig rett, var han uvitende om at hun var bortlovt til Fredegisil. Men om han sverger så, la han lide verken tap eller straff.

I sannhet befaler vi at dommen som settes fram i denne saken skal fastsettes å forbli lov i evig tid, og slik at moderasjonen i ordlyden nå ikke skal oppmuntre noen å gjøre en så stor kriminell ugjerning, befaler vi at hvem som enn pådrar seg skyld av en slik gjerning skal ikke bare miste sin eiendom, men kan også miste livet sitt. For det er bedre at flertallet irettesettes ved fordømmelsen av noen få, enn at noe som fremstår upassende moderat bringer med seg påskudd som kan bidra til frie holdninger til lovbrudd.

Teksten er jo rimelig selvforklarende, men Aunegild var altså en enke som forlovet seg med Fredegisil, en av kongens krigere. På et eller annet tidspunkt fant hun altså kjærligheten med en annen mann, Baltamodus, og Fredegisil følte seg mildt sagt snurt og gikk til kongen med saken. I avhandlingen min vil denne teksten brukes i en analyse av ærens plass i distriktene i romersk tid. Men det er mange temaer som er spennende å lese ut av teksten; enkens frihet og selvstendighet, forventningene knyttet til selvstendighet og slik status. Baltamodus sin wergild er lavere enn Aunegild – var dette også et upassende forhold? Samtidig kan vi også spekulere om dette hadde blitt en slik rettssak – for kongen opptrer her tydeligvis som dommer – om ikke Fredegisil hadde vært kongens (sverd)mann?

Det vi i hvert fall får stadfestet er hvordan ekteskap hadde betydning for penger og politikk. Aunegild hadde allerede vært gift og kunne i teorien forbli enke, men hadde godtatt et frieri – kanskje skyldtes det også penger (hun hadde jo mottatt noe allerede). Hennes forhold til Baltamodus gjorde at Fredegisil hadde krav på gjenoppreisning. Løftene var hellige, Aunegild var skyldig i svik, Baltamodus la seg, vitende eller uvitende, etter en kvinne som tilhørte en annen. Religion, penger, personlig nettverk og seksualitet møtes med andre ord i samme sak – for hva ligger i omtalelsen av denne ”sedvanlige foreningen” som Aunegild har begått også? Straffen for slike brudd var ikke en smekk på hånden, med døden. Fredegisil gikk til kongen for å få gjenoppreisning, men kanskje var nettopp den nåden som ble vist fordi det var helligdager (sannsynligvis påske) et uttrykk for at kongen følte at Aunegild og Baltamodus ikke fortjente dødsstraff? Samtidig befalte han likevel at for fremtiden var det dødsstraff for å svike slike løfter.

Opp i alt dette ser vi også at kjærlighet ikke er noe som først oppsto i senere tid. Romantikken tillegges ofte høymiddelalderen, men kjærlighet mellom mann og kvinne er nok ikke så nytt (kjærlighet i ekteskapet er en annen historie, imidlertid). Hvordan det gikk med Aunegild og Baltamodus vet vi ikke, men 1500 år senere kan vi i hvert fall fremdeles lese om kjærligheten dem imellom og hvilke problemer den ga dem.  Mennesker, skjebner, liv. For meg er det historie fremfor noe.

Reklamer

Om Jan Frode Hatlen

Førsteamanuensis i historie ved Institutt for historiske studier, NTNU.
Dette innlegget ble publisert i Historie, Senantikken. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s