Octavius, Atia og Philippus

Atia og Marcus Antonius (Polly Walker og James Purefoy)

Mange spør meg om troverdigheten og realismen i TV-serien Rome, som ble produsert av HBO 2005-2007. Det er mye man kan diskutere innenfor den tematikken. Kulissene er fantastiske, mange faktiske forhold passer bra og mange personligheter er fanget på en måte ihvertfall jeg kjenner igjen fra kildene. Samtidig er historien konsentrert i tid og av logiske årsaker er fortellingen full av forenklinger, nyanser er utelatt, nøkkeltema i konfliktene det samme – og det samme gjelder viktige personligheter.

Dette gjelder spesielt én person, Oktavians stefar Philippus. Bare unntaksvis har historikere viet denne mannen noen oppmerksomhet i deres fremstillinger av den dramatiske tiden omkring Caesars død. I HBO’s Rome er han fullstendig utelatt, utvilsomt fordi det tilsynelatende langvarige og monogame ekteskapet mellom Atia og Philippus ikke passer med den karakteren de valgte å gi Atia (som må kunne kalles lite sjenert). Selv om det altså er mange detaljer som stemmer i serien, er Philippus et eksempel på hvor stor fjernt virkeligheten og underholdningen står fra hverandre. Tilsynelatende er han én liten detalj som er fjernet, i realiteten er historien om Oktavian en helt annen om Philippus inkluderes i fortellingen.

La oss ta det fra begynnelsen, altså fra lille Gaius Octavius’ begynnelse. Hans far døde da gutten var 3 eller 4 år. Den eldre Octavius var også en fremadstormende politiker og døde på vei til Roma der han skulle stille til valg som konsul. Dette faktum har ofte ført til at lille Octavius (bedre kjent som Oktavian) har blitt fremstilt som nærmest foreldreløs. Tapet av faren kan selvfølgelig ha satt preg på en liten gutt, men Atia giftet seg igjen allerede året etter – med Philippus. Romerske aristokrater i senrepublikken giftet seg og skilte seg med et tempo som vår tids Hollywoodstjerner vanskelig kan måle seg med. Atia og Philippus, derimot, forble gift fra 57 f.Kr. til Atias død i august/september 43 f.Kr. Selv om Oktavian mistet faren sin var han altså ikke uten en farsfigur i huset.

Samtidig var Philippus langt ifra den lokale bakeren. Han kom fra en gammel og mektig familie og han hadde selv en relativt stor politisk karriere. Han var guvernør i Syria i 61-59 f.Kr og ble konsul (slik hans far hadde vært) i 56 fKr. Senere ble han Oktavians utsending til Antonius under triumviratet, som er omtrent den siste gangen vi hører om han.

Mynt med Lucius Marcius Philippus

En av historiefagets store professorerer gjennom tidende, Sir Ronald Syme, mente at “[f]rom his father Philippus inherited comfortable tastes, a disposition towards political neutrality and guile.” Dette bildet av Philippus synes delvis preget av Ciceros brev. I november i 44 f.Kr. (altså åtte måneder etter drapet på Caesar) skrev Cicero at han ikke var videre imponert av Philippus. Vi kan vel si at Philippus tilsynelatende søkte en rolig alderdom. Samtidig hadde Syme  liten respekt for de som søkte rolige farvann, og Philippus var dyktig til å ikke skaffe seg mektige fiender. Hans far hadde også klart å unngå å havne i skvis i striden mellom Marius og Sulla, så denne forsiktigheten hadde nok blitt videreført innen familien. Denne overlevelsesstrategien kan for lett stemples som feighet av ettertiden. Da glemmer vi lett den kaotiske og farefulle perioden han levde i. For Syme var både den den eldre og den yngre Philippus  småfeige politikere som ikke tok side, men det er samtidig et kunststykke å overleve som senatorer i senrepublikken, spesielt med seire om det viktigste embetet av dem alle.

Syme virket altså lite imponert av karakteren til Philippus, men avskrev han ikke som politiker. Philippus skal ha vært kjølig innstilt mot Octavius’ valg om å ta imot arven (og dermed bli Caesar Octavianus, eller Oktavian), men Philippus holdt seg i hele tiden i nærheten av Oktavian. Som Syme påpekte, dette tyder på at ambisjoner om makt ikke var fjerne for han.

I det hele tatt var ekteskapet mellom Philippus og Atia en indikator på at Philippus også foretrakk å sitte nær makten. Som Michael Gray-Fow har påpekt ble ekteskapet inngått i en tid hvor all makt i realiteten var samlet hos Pompeius, Crassus og Caesar. Caesars niese var dermed en ettertraktet brud.

Om det var kløkt eller feighet så klarte uansett Philippus å holde seg nøytral i borgerkrigen mellom Caesar og Pompeius. På mange måter var dette en prestasjon med tanke på at hans “sviger-onkel” Caesar sto på den ene siden og hans datter var gift med ingen ringere enn Cato d.y. Om Philippus forble i Roma ville det tolkes som om han tok Caesars parti, om han forlot Italia var det å velge Pompeius og Catos side. Philippus trakk seg da istedet tilbake til Napoli.

Mynt som viser Brutus' fremstilling av Caesars drap som drapet av en tyrann og gjennoppretting av frihet for Roma.

Kjernen i saken er at da Caesar ble drept hadde det lenge vært bestemt at Oktavian var hans arving, men dette var hemmelig. Etter at testamentet var opplest var det knyttet stor usikkerhet til om Oktavian ville ta imot arven. Dette ville naturligvis sette han i en potensielt farlig posisjon. Caesar var myrdet som tyrann og hans drapsmenn var ikke anklaget for drap, men fremstilte seg som republikkens frigjørere (se mynten til Brutus). Oktavian, som var i Hellas, dro i det stille tilbake til Italia via Brundisium og så videre til Philippus. Hvilken rolle spilte Philippus i den neste tiden, perioden da Oktavian tok imot arven og trådde inn i politikken? 

Jeg tror Syme har rett i at Oktavian søkte rådene til Philippus. Gray-Fow synes noe skeptisk. Et argument lagt frem av Symer er at Philippus synes alltid å være i nærheten av Oktavian. Et annet argument er at da Oktavian (eller på det tidspunkt fremdeles Octavius) ankom Italia etter Caesars død dro han nettopp til Philippus. Atia nevnes lite i kildene (som kvinner sjelden gjør). Cicero dokumenterer imidlertid kontakten mellom Philippus og Oktavian godt. I likhet med Gray-Fow synes jeg at det er nærliggende å tro at Oktavian lyttet til Philippus med tanke på de følgende begivenhetene. Det var helt i tråd med Philippus-tradisjonen å reise inn til Roma med lav profil, trå varsomt og føle på temperaturen i byen.

Philippus er ofte utelatt, glemt eller satt til sides i fremstillingene av denne perioden. Noe av årsaken kan være Ciceros plass som vå viktigste kilde for de årene Philippus også var politisk aktiv. Cicero ser ikke ut til å ha stor respekt for sin villa-nabo (de hadde  rekreasjonsvillaer ved hverandre). I ett av brevene til sin venn Atticus skriver Cicero at han nyter ensomheten, men at Philippus ankom sin villa dagen før og nå fryktet Cicero at Philippus skulle komme og forstyrre.

Philippus dukker opp titt og ofte i hele perioden etter 60-tallet e.Kr., også når han hadde trukket seg ut av politikken. Caesar besøkte Philippus med en livakt på to tusen mann og Cicero ble fornærmet over at Caesar satt med statsanliggender under middagen. Det må ha vært en grunn til at Caesar reiste dit i utgangspunktet. Som Gray-Fow påpeker, Philippus kjente både politikken og Cicero godt. Det kan godt ha vært slik at Philippus søkte å fremstå som en enkel og konservativ mann for Cicero og slik bli undervurdert. Egoet til Cicero var stort og det var en smal sak å nå frem til han om man dyrket det.

I ettertiden kan vi i det minste si at Oktavian klarte raskt å etablere en maktbase i Roma på tross av liten erfaring og svært ung alder. Det bør ikke anses som usannsynlig at bak utviklingen av denne maktbasen sto det en erfaren politiker som kunne navigere i farlig politisk farvann. Det bildet som Cicero tegnet av Philippus synes i ettertiden å ha blitt forsteinet og historikere som Syme har vært for opptatt av de menn som løste politikken med tydelighet og helst vold. Philippus kan altså ha vært en av de viktigste arkitektene bak Oktavians karriere, men fagfolk flest ofrer han sjelden en tanke, langt mindre underholdningsindustrien når de skal fremstille disse begivenhetene.

Rome er en morsom serie, men Philippus er et eksempel på hvor mye som faller ut dersom én karakter fra virkeligheten tas ut. Hvor annerledes hadde ikke TV-seriens Atia vært om hun var en lojal og trofast hustru i et ekteskap som varte i omtrent 14 år, og hvor annerledes ville ikke Oktavian fremstått om han hadde en farsfigur som var den som styrte han i rett retning hele veien – fra han var 4 år til han ble triumvir?

Julen i senantikken

Nå som høytiden nærmer seg tenkte jeg å fortelle litt om julen i senantikken. Som med så mange deler av den vestlige sivilisasjon, finner vi opprinnelsen til også julen i denne perioden mellom den klassiske antikken og middelalderen. De fleste har vel en viss oversikt over julens opprinnelse slik vi kjenner den, Coca-Colajulenissen kom tidlig på 1900-tallet og preger vår jul og våre fremstillinger av julenissen i svært stor grad. I England er juletradisjonene preget av viktorianske juletradisjoner slik de ble beskrevet av Charles Dickens, og noe av dette har kanskje farget over på oss også. Før den tid, som mange også vet, oppsto tradisjoner som f.eks. juletreet innomhus i senmiddelalderen eller tidlig nytid.

Ulike deler av julefeiringen i moderne tid har altså kommet til, én etter én. Utover det er det nok tilnærmet allmennkunnskap at julen, slik vi kjenner den, er en kristen høytid basert i stor grad på to hedenske høytider der vintersolverv ble feiret – Saturnalia og jul (eller yule, eventuelt géol). Det folk flest kanskje ikke har helt oversikt over er kronologien i utviklingen av julen, og her er senantikken som periode interessant. Mye av det som følger her har jeg hentet fra the Catholic Encyclopedia, men jeg har også sett nærmere på noen detaljer i faglitteraturen.

I motsetning til påsken, som kristendommen av åpenbare grunner hadde et sterkt forhold til fra begynnelsen av, dukket julen opp sent. Kristne forfattere i de første århundrene etter Kristi død nevner ikke julen som noen religiøs høytid, en slik markering virket heller hedensk for kristne som f.eks. Tertullian. Fra 200-tallet, imidlertid, har vi bevart nedtegnelser som i sin tur nevner egyptiske teologer som viste interesse for når Jesus ble født (noe som ble ansett som en noe spesiell interesse). Tiden på året fødselen ble plassert til varierte, men det var lenge tradisjon at Jesus ble født på våren, ikke vinteren. Augustin nevnte også på 400-tallet at mange mente Jesus ble født og døde på samme dag i året (for slik å være fullendt).

Som med så mange tema i senantikken er en kronologi vanskelig fordi den ikke var lik på tvers av det romerske kulturområdet. Ulike praksiser eksisterte og de fleste kristne vektla i begynnelsen helligtrekongersdag, eller trettende dag jul, som festmarkeringen. Dette er jo fremdeles praksis i flere katolske land.

I den vestlige kirken ser feiringen av julen til å ha eksistert i det minste i 354 (den er registrert i en kalender fra 354, ofte kalt den filokaliske kalender). Kirkefaderen Johannes Krysostomos fikk feiringen innført i Antiokia ved bl.a. å vise til skikken i Vest. I Konstantinopel ser feiringen av julen ut til å ha blitt først innført at kirkelæreren Gregor av Nazianz i enten 379 eller 380, men da han allerede i 381 ble presset ut av kirkens maktkorridorer forsvant også feiringen fra kirkens kalender (i Konstantinopel) for så å bli gjeninnført tidlig på 400-tallet.

Dateringen av julen i Roma til 354 kan være knyttet til pave Liberius som muligens innførte feiringen av Jesu fødsel 25. desember nettopp det året. Uansett mangler på nøyaktighet i dateringene synes det å være klart at feiring av Jesu fødsel (latin, die nativitatis Iesu Christi) i desember/januar, spredde seg i kristendommen på 300- og 400-tallet. Sammenhengen mellom den kristne julen og Saturnalia er nok mer usikker enn det mange tror, men en viss sammenheng var det nok. Kalenderen av 354, for eksempel, var en almanakk som først og fremst listet opp tradisjonelle (hedenske) høytider og festivaler, men inneholder også eksempler på at kristne seremonier og begivenheter fikk stadig større plass i Romas årshjul (det er verdt å merke seg at Roma var preget av hedendom lenge etter Konstantin). Som David Hunt beskriver det i Cambridge Ancient History, hedenske festivaler ryddet veien for kristne feiringer. Feiringen av den uovervinnelige sol, Sol invictus, som var en soldatreligion som førte mange over til kristendommen (inkludert Konstantin) hadde sin fødselsdag 25. desember, ryddet veien for julen. På samme måte var det en rekke religiøse festivaler i april og mai som ryddet veien for de kristnes feiring av påske. Denne overgangen var faktisk av betydning på flere måter. Hedenske festivaler handlet oftest om naturens gang, overgangen mellom sesonger osv. Som Peter Brown har påpekt innførte de kristne markeringer av tilfeller der Gud handlet direkte med menneskeheten.

Feiringen av fødselen var sannsynligvis en dempet markering, mens det var helligetrekongersdag som ble markert mer staselig. Theodosius II innførte en lov som forhindret leker å bli arrangert 25. desember, mens innføringen av dagen som helligdag (med andre ord forbud mot arbeid) tok enda et århundre og kom inn i Justinians lovgivning. Fra 500-tallet har vi nedtegnelser om faste i adventstiden, forbud mot faste 25. desember og en tolv dagers hellig periode til helligetrekongersdag. Julen var med andre ord innført.

Når det gjelder feiringen av julen står vi nok mer i gjeld til middelalderen i en viss grad, og moderne tid spesielt. Juletreet er fra senmiddelalderen, hymner sannsynligvis fra høymiddelalderen (men mer senere) og mange av dagens elementer av feiring knyttet til mat og dekorasjoner er fra nyere tid. Gaveutvekslingen, derimot, stammer sannsynligvis fra det romerske strenae. Strenae var en gaveutveksling ved nyttår som ble gitt for å sikre gode omen, bl.a. en gave til keiseren. Dette ser ut til å blitt videreført etter kristendommen overtok, til tross for kritikk rettet av kirkelærere som Tertullian. Skikken fant altså likevel veien til de kristne og ble en del av julen. Og takk for det – jeg liker presanger.